Jeg husker vel ikke akkurat så mye fra mine første år, men jeg har familie som jo har fortalt noe og bilder finnes det jo også. Jeg ble født hos fru Borsenius i gamlebyen i Fredrikstad i 1942. Hun var jordmor og hadde de fødende boende hos seg. Mamma fortalte at da hun lå der kom det en mus opp i senga hennes. Hun hylte (hadde panikk for mus) og fru Borsenius kom flyende, men når mamma påstod at det var mus i senga hennes ble hun sint for det fantes ikke mus i hennes hus. Mamma fikk veldige blødninger etter panikken. Jeg har vært å sett huset som står der enda og i følge min søster, som var nesten 10 år den gang, så var huset gult da og det var det nå også.
Her er bildet av gamlebyen i Fredrikstad hvor jeg ble født.
Strømtangen Fyr hvor jeg bodde mine første leveår.
Vi bodde på Strømtangen Fyr hvor min far fikk ansettelse i 1941. Jeg ble hjemmedøpt og var siden i Gresvik kirke hvor dåpen ble stadfestet. Faddere var Hjørdis og Oscar Bennevold. Jeg har et minne fra Strømtangen som sikkert ble sittende igjen som et mareritt, for det drømte jeg om i senere alder. Min bror Hans som var 12 år når jeg ble født hadde en hane som var mannevond for alle unntatt ham. Jeg var kanskje et par år og kom tuslende med en brødskive i handa. Hanen kom som et udyr og slo seg ned og tok skiva fra meg. Det førte til vilde hyl og mareritt siden. En annen historie som jeg har fått høre av søsken var at de hadde meg med ned på brygga for å fiske. Jeg satt i vogna og så holdt jeg på å ramle ut. Min bror hadde snøret oppe på brygga og slapp det for å berge meg. Katten hans var alltid med og den var raskt borte og tok agna. Det var det siste den gjorde for kroken satt fast og katten måtte avlives. Det ble stor sorg. Vi bodde på Strømtangen til krigen sluttet og jeg var 3 år.
Bestemors hus ved Brånan i Strengsdal på Nøtterøy. Min bestefar Hans var sjømann og døde i 1915 ved Afrikas kyst av blindtarmbetennelse som gikk i bukhinnen og han ble begravet der.
Vi flyttet så til Strengsdal på Nøtterøy. Der leide vi et hus rett før endestasjonen for buss, og veiens slutt. På veiens høyere side. Jeg har jo vært i det huset siden også fordi ei kusine av meg også bodde der en stund. Det lå i en skråning, var hvit og hadde et lite rødt uthus ved siden av. Min fars familie bodde også i Strengdal.
Bestemor Oline Ellefsen med oldebarnet Heidi på fanget.
Bestemor hadde hus der som min onkel Hans, pappas bror overtok og som nå beboes av hans datter. Huset til mine oldeforeldre står der fremdeles også. Begge deler på veien opp mot Brånan. Navnet vårt er jo Ellefsen og min bestefar Hans Ellefsen kom fra Vestre Bolæren. Bestemors pikenavn var Oline Marie Olsen. Hennes slekt var Rønningslekta som hadde den største gården i Strengsdal og Holtanslekta fra Øvre Holtan. Dette skal ikke bli om slektstreet for det har min far skrevet ned for lengst og finnes på vår sønn Kristian Olaf Rønnes`s hjemmeside.
Dette er min mors foreldre i Veiby, Movik. Nilsine og Kornelius Egelansdal.
Vi var også mye på besøk hos min mors foreldre som bodde i bygda ved siden av Strengsdal, nemlig Movik ved Torød. Det er ikke lange biten å gå imellom. Enten gjennom skogen forbi Emahus, eller hovedveien som var mye lengere.
Dette er min oldeforeldres hus med Vrengen og Tjøme i bakrunn.
Jeg var nå ca.3 år og husker fremdeles ikke mye av livet mitt.En ting som jeg husker, eller har blitt fortalt siden, var en sykkeltur med min storebror Hans. Det var sommer og varmt og jeg skulle sitte bak på sykkelen hans. Vi startet oppe i gården hvor det gikk en liten bakke ned til portåpningen og hovedveien. Jeg hadde bare shorts på meg og var barbent. Nesten nede med god fart holdt jeg på å falle av. Bena som skulle stå rett ut til sidene tredde jeg inn i eikene på sykkelen med begge føtten. Jeg fikk noen skikkelig kutt og fossblødde, og min stakkars bror ble helt fortvilet. Han glemmer det aldri. Vi landa hos en slektning lenger borte i gata. Hun var hvist sykepleierske. Der ble jeg stelt og surret inn. Ingen lege og ingen sying og ikke noe merker eller problemer med føttene i ettertid. Vi ble boende på på Nøtterøy i ca. 2 år.
Min far var jo offiser i marinen og høsten 1946 flyttet vi til Marinens Torpedoinnspeksjon på Apenes i Horten og ble boende der innenfor militært område i hele 5 år. Vi fikk innredet en leilighet i nordre fløy av hovedbygningen på 3 værelser, kjøkken og toalett. Huset står som før og Simrad har det nå. Nå begynner også jeg å huske ting i mitt liv. Leiren ble jo bygget helt opp etter tyskerne og jeg husker spesielt da de gravde ut til flaggstanga. Det ble en stor hellelagt platting med en torpedohoder i hvert hjørne og kjetting imellom. Der de gravde ut hadde tyskerne gravd ned en masse asjetter, kopper o.l. Det var veldig innterresant for en 5 åring og jeg ble stadig jaget unna.
Min lillesøster Laila ble født på Horten sykehus ved Lystlunden i mai 1947, og jeg var ikke minstejenta lengere. Pappa skrev i sin livshistorie at jeg var alles venn (maskot) i leiren og hadde det fritt og godt på alle måter. Forholdet mellom vår familie og de militære var veldig god. Det var jo sikkert lurt og være grei med 5 åringen for å få kontakt med storesøstra som var 13 år når vi kom dit. men 18 år når vi flyttet. Når Laila var født og mamma lå på sykehuset bodde jeg hos Ebba og Ottar Johansen. Han var kullkamerat av pappa og beste venn helt fra de begynte på Sjømilitære Korps i 1921.
Jeg lærte meg å svømme når jeg var bare 6 år. Hele sommeren bodde jo mine lekekamerater og jeg i vannkanten. Det var forresten før redningsvestenes tid. Svømmebeltet med vatt inni var tingen. Med den bruken jeg hadde var det helt vasstrukket, så det var bare å prøve å holde seg opp så godt som mulig. Første gang uten belte på dypt vann svømte pappa ved siden av meg fra bryggerestene nedenfor huset og til brygga ved porten på Torpedoinspeksjon.
Snekkeren på snekkerverkstedet var jeg god venn med og han lagde stylter til meg. Jeg hadde en fin liten gyngestol som var rød. Den hadde gått i stykker og snekkeren skulle reparere den. Den fikk jeg aldri igjen. Det var nemlig noen lekne gaster som hadde vært innom og så skulle en av dem selvfølgelig prøve stolen. Resultat var en pinnehaug og umulig å gjøre noe med den. Det var kanskje ikke alltid bare, bare å bo i en militærleir for ei lita jente heller bestandig. Jeg husker at det var en gast som tøyset og tullet med meg å skulle kaste meg på sjøen nede på brygga. Jeg tok kapsen hans å skjente den ut i sjøen. Den var det ull i så den sank fort. Han stod selvfølgelig til ansvar for sin bekledning og sladret til min far. Jeg fikk husarrest.
Voksenkino begynte jeg å se veldig tidlig. Jeg husker spesielt filmen om samejenta Laila, fordi min lillesøster jo het det samme og hun også var med. Hun ble født når jeg var 5 1/2 år. Kino lå i samme huset som vår leilighet. Når jeg ble større snek jeg meg inn når filmen var begynt, hvis det ikke var noen strenge som hadde kinovakt. Gjerne med en venninne. Jeg tror nok de ansvarlige bare gjorde som de ikke så oss. En gang saget de ned et stort tre i leiren. Det viste seg at det inneholdt en hel liten ekornfamilie. Ungene var så små at de var avhengig av husvære. Det endte med at vi tok de inn i hus og foret dem opp. De vokste fort så det var ikke så lenge det stod på. Bra var nok det for min mor var fortvilet over klatring i gardiner og alt annet som fulgte med 5 ekornunger i huset.
Problemer med hjemmestrikket ullbadedrakt.
Jeg husker at jeg skar meg stygt i foten mens jeg bodde på Torpedoinspeksjonen. Akkurat hvilken sommer husker jeg ikke, men jeg tror det var før jeg begynte på skolen. Det var sommer og jeg sprang barbent på stranda, som jo ikke akkurat var noen sydenstrand. Jeg hoppet fra sten til sten, og så gled jeg plutselig nedover stenen. Det resulterte i et skikkelig kutt under høyere fot. Det ble tur til det gamle Horten Sykehus som lå ved (Kroa) Lystlunden. Jeg ankom i bare hjemmestrikket ullbadedrakt (som var ille nok på grunn av kløingen). Pappa var med, og som det marerittet det var for ei lita jenta så husker jeg det enda. Det ble bedøvelse (noe jeg ikke merket for jeg var hysterisk). Lege, 2 sykepleiersker og pappa holdt meg nede på benken, og det var ikke lett med ei som vred seg som en ål. Snakk nyttet ikke, men da første stinget ble tatt ble jeg helt rolig. Det gjorde jo ikke vondt.
Jeg begynte i 1.klasse på Horten Skole i 1949. Det var eneste blandingsklasse på skolen. Et prøveprosjekt, for tidligere klasser, og resten av de på samme trinn gikk i rene gutte- og jenteklasser. Vi gikk 2 år på den røde skolen som jo står der enda med den gangens husmorskole på andre siden av skolegården.Derfra husker jeg bare en ting og det var den ene gangen jeg kom for sent. Jeg hadde nok somlet en del og gikk alene til skolen. Det var jo langt for en førsteklassing og gå fra Torpedoinspeksjonen på Apenes og til Hortens eneste skole i sentrum. Jeg turde ikke å banke på å gå inn, så jeg gikk opp trappa til loftet og satt der til det ringte ut. Da blandet jeg meg elegant med de andre og trodde vel at ingen merket noe da, men frøken tok en samtale med meg når hun så at jeg var på plass.
Vi hadde en liten båt som pappa hadde kjøpt av Pettersen som var sjef på Torpedoinnspeksjonen. Den hadde også seil. Vi var mye ute med den og spesielt ble det fisket mye med den. Vi hadde den i mange år. Jeg husker at pappa og jeg skulle øse den. Da lå det en stor sjøørret oppe i den. Den hadde antagelig tatt seg et kjempehopp og landet helt galt. Den var så stor at det holdt til middag til oss. Jeg husker også at flere klassevenninner og jeg var ute å rodde en flott sommerdag. Vi rodde til Reverumpa og Knoll og Tott. Selv elsket jeg å stupe og dykke. Jeg sprang rett ut på stupebrettet og stupte uti som første mann, uten å se ned i sjøen, for vi var alene der. Den største brennmaneten jeg har sett i mitt liv lå akkurat der jeg kom til å lande, og jeg kunne ikke snu. Armene og hode traff midt i blinken og trådene på ca. 1,5 meter strøk hele kroppen min. Det var bare ansiktet som ikke ble brendt og det som var under badedrakta. Antagelig skulle jeg vært hos lege. Jeg hadde fryktelig vondt, men bet det i meg, så jeg tror ikke de andre var klar over hvor ille det egentlig var.
Også isen på indre havn i Horten husker jeg godt. Vi sparket helt ut til Vealøs, og jeg fikk meg skruskøyter, som ble flittig brukt på sjøisen. Isfiske kan jeg ikke huske at vi gjorde, men det var det mange andre som gjorde. Indre havn var full av folk. Jeg husker også at vi kjørte rattkjelke fra busstoppet ved Apenesbakken og helt ut på isen. Det hadde ikke gått med dagens trafikk.
En sommerferie leiet vi en hytte i Drangedal. Vi tok toget dit og ble møtt av eieren som hadde gård. Vi måtte ro innover et vann og hytta lå litt oppe i lia med skog rundt. Nok av mygg. Kjøleskap og strøm var det ikke, og melka vår hang med en stokk tredd gjennom hanken i ei olle med verdens klareste og kaldeste vann, rett utenfor hyttedøra. Når vi skulle handle varer å kjøpe melk på gården måtte vi ro over enden av vannet å gå litt på begge sider. Mamma, Laila og jeg dro en deilig varm sommerdag for å kjøpe melk. Mamma hadde bare på seg en solkjole med stropper. Hun begynte å klø på ryggen og vri seg å småhoppe. Så ba hun meg om å se om hun hadde noe på ryggen. Det var en stor grønn gresshoppe av de som er som en fyrstikkeske i størrelse. Den hadde hoppet rett inn og så hadde den spist flere huller i mammas trøye. Hun hylte vel enda verre når jeg tok gresshoppa i bakbena og viste den til henne. Hun var ikke akkurat glad i småkryp. Ellers hadde vi en fin ferien.
Forsvaret bygde 2 firemannsboliger i Sølvkrona, rett bak leieren. der flyttet vi inn når det var ferdig. I annen etasje nærmest Apenesgården. Rett over for oss den gang bodde Nedal og bortenfor ham Firing. Solveig Nedal var året eldre enn meg og min beste venninne i mange år. Vi har fremdeles kontakt. Hun heter nå Marsh til efternavn og bor i Oslo. Det bodde en masse familier i noen tidligere tyskerbrakker, litt lengere oppover, bak oss. Det var et lite skogholdt som var ypperlig lekeplass for ungene i nabolaget, og en lekeplass ble også laget nærmere butikken til Øverland med karusell, vipper og sandkasse En fotballplass var det også. I skogen bygde vi løvhytter, lekte cowboy (også jentene) og andre ting, og sparket fotball, kastet stikkball, slo ball, hadde flotte slengtau o.l. Det området ble min lekeplass til midten av 5.klasse hvor vi flyttet igjen for femte gang. Jeg var nå også flyttet opp i Mellom skolegård, på den gule skole (den er gul enda) i Horten.
Læreren vi nå fikk het Sigurd (Gemer`n) Hansen og var en skikkelig grei lærer. Jeg tror hele skolen elsket ham. Han var gift hadde ingen barn og bodde i Skippergate. Når vi hadde glemt 5 ganger måtte vi sitte igjen og turen kom også til meg. Det var fælt å sitte alene i klasserommet å gjøre lekser og annet etter at de andre var gått hjem. Gemer`n satt på læreværelse. Jeg hadde bare sittet en liten stund da han kom å lurte på om jeg kunne stikke ned på konditoriet å kjøpe wienerbrød for ham til kaffen. Da jeg kom tilbake fikk jeg et wienerbrød og beskjed om at jeg bare kunne gå hjem. Jeg var hoppende glad, og den gjensittingen sitter faktisk igjen som et godt minne.
Klassetur 1953. Ikke som i dag, nei. Vi stod, satt på benker bak på lasteplanen og kjørte E 18. Jeg tror vi var i Stavern. Det nederste var spisepause på et lite jorde på veien. Hadde det blitt gjordt på den måten i dag så hadde vel både lærer og sjåfør blitt arrestert. Hele klassen med lærer på det øverste bildet og nederst sitter Marit, Solveig, Britt, Bjørg, Kirsten, Liv, jeg og jeg tror hun het Turid.
Mens vi bodde i Sølvkrona giftet også min eldste søster Else-Marie seg med sin Hans, som var fra Øienkilen ved Fredrikstad og som hun kjente fra vi bodde på Strømtangen Fyr. Min bror Hans reiste til sjøs som 16 åring, når jeg bare var 4 år og bodde vel ikke noe særlig hjemme etter den tid. Nå var det bare Laila og meg igjen hjemme av barna. Derfor var kontakten med de to eldste og spesielt broder, liten i oppveksten. Else-Marie bodde jo i Horten en stund etter giftemålet og holdt seg på Østlandsområdet, så det ble mere besøk, mens broder flyttet til Kristiansand etter hvert. Else-Marie fikk også raskt 2 sønner med 15 mnd. imellom. Mine første tantebarn.
