Barndom
Dette bildet viser litt av Norkappstua med torvtak bak mor, farmor og far, jeg antar at bildet er tatt i forbindelse med overtagelsen i 1929. De andre to på bildet er Ragnvald og onkel Ove.
Før jeg begynner min berettning fra min barndom har jeg lyst til å legge ut min mors tilbakeblikk om hennes liv i Norkappstua fra 1929. Denne berettning skrev hun 2.juledag 1979 og hun adresserte det egentlig til sine barnebarn!
TILBAKEBLIKK FRA 1929, av Bessmor!
Da mine fire sønner synes å være helt uvitende om hvordan "Norkappstua" så ut ute og inde, da vi to ungdommer flytta inn, sammen med vår lille sønn Hermann, som da var 3 år! Vi hadde bodd i huset rett opp for inderkaia i 3 år, vi bodde i anden etasje, nedenunder bodde handelsmanden med sin kone. Det var den 7.september vi pakket sammen våre få eiendeler og dro til Norkappstua, som skulle bli vårt hjem, vi betalte 15 kr måneden. Det var bare foreløplig vi skulle være der, vi tenkte å bygge hus på Hundnesset, men det ble umulig å låne penger for nybygg. 1930 åra ble skjære nødsåra, så ble vi oppi Norkapp da, og der ble det arbeid nok for oss begge. Huset var jo helt til nedfalls, med torvtekket tak, som rant som en sil, veggene var bare panel, og ute i kjøkkenet bare bordkledning utenpå, ingen isolering!
Huset hadde vært revet mange ganger. For riktig 100 år siden stod det i Storvika, og var bolig for rådsdrengen på gården. Så hugg husmannen en stokk uten å spørre husbonden, stokken skulle brukes til tresko for ungene. Han traff husbonden da han kom med stokken, og da fikk han avskjed på flekken. Han måtte rive ned stua, og frakte den til Halsen, Imsterfjorden, og satte den opp ved sjøen, der inde. Når han og kona døde, kjøpte Halvorsen igjen stua og bygde den opp der den nå står, øverst på Nordekra.
Det var under første verdenskrig, med jobbetid og all slags skumlerier, Halvorsen skulle bruke huset til å leie bort til byfolk om sommeren. Men det ble ingen storfolk som kom dit på ferie. Halvorsen forpaktet bort gården, og slo seg opp på spritsmugling, som foresten gikk galt til slutt. Og Halvorsen gikk konkurs, det var i 1926. Da bodde det noen omstreifere i Norkappstua, de bodde der ett års tid, og så Petra og Olaf Moen med sine barn, Oskar og Borghild, men så tok Olaf over farsgården oppi Terningsdalen. Huset hadde stått tomt noen år, når vi tok det i besidelse. Det var helt tilgrodd av korsedderkopp og musebol i veggene, når vi satt på kjøkkenet danset musene på loftet. Det hørtes som noen sopte med lime etter gulvet.
Mitt i huset var det en stor brannmur, med peis, ved siden en liten en etasjes komfyr. Muren var så stor at den fylte nesten en meter nedover kjøkkengulvet, med komfyren nesten kloss opp til vinduet, med ovnsrøret rett inn i den svære muren! Hermann trivdes fra første stund av, han kom seg ut på direkten uten å falde ned trappa. Det første året fikk vi ikke reparert noe! Taket dryppet, så vi måtte sette under det vi hadde av kopper og kar, mange netter måtte vi skuve senga mitt på gulvet, så lå vi der da å lyttet til uveiret ute, og alle pling-pling i kopper og kar.
Året 1930 fikk vi revet brannmuren og pipa på taket, Olav Larsen satte opp ny mur, vi kjøpte en rund stor utrangert ovn av Jon Jørgensen, den var pen å se til, men var alt for stor. Så fikk vi komfyren mitt i kjøkkenet, og det ble ikke verst å se til, men du verden så kaldt det var om vinteren! Vi var heldig som bare hadde Hermann de første årene, en baby hadde sikkert frosset ihjel, for kaffekjelen og gryta med vann som stod på komfyren bottenfrøs mange netter. Oppe på kjøkkenloftet var det åpent, bare bordkledning, og gulvet var så dårlig at jeg trødde igjennom en gang. Vi fikk kjøpt en rull papp og fikk kledd tverrveggen der oppe, men når det ble landvindsrokk eller nordavind, ble det et svært rabalder i pappveggen, men mennesker venner seg til alt i livet.
I 1931 kom Helge til verden, det var om våren, så han ble herdet før vinteren. Hermann var da 5 år! Huset var bygd opp i ett myrhull, tomta var ikke gravd ut, Jordbandet rakk opp i gulvåsene, så alt inde mugnet, og ble fuktig. Så måtte Johan hugge hull i muren å makke ut all jord og stein. Da ble det ett lite baseng rett under stuegulvet, vannet sildret og rant for grøfter fantes ikke. Vi hjælptes åt både med grøftene og jordarbeidet. Jeg ble en mester til å steisette grøfter. Johan måtte skyte ut litt av berghylla under stua, for å få ledet vannet ut.
I 1935 kom Sverre til verden, da var Helge 4 år. Så i 1938 fikk vi ett lite bidrag fra staten til nytt tak og gulv over kjøkkenet, det var Olav Moen som gjorde arbeidet. Året før fikk vi revet uthuset som var i flukt med stua, og far bygget et lite birslag, som det heter. Et uthus fikk vi bygd før krigen kom, men etter 1940 ble det ingen forbedringer, andet enn at jeg fikk mitt 4. barn 5-9-41.
Vi frøs oss igjennom 5 harde krigsvintere, men vi overlevde alle sammen, ved gode menneskers og Guds hjelp. Vi hadde sauer og fikk ull til klær, strømper, gensere, våtter og underklær, jeg satt oppe mang en natt og spant, og strikket. En fimbulvinter spant og strikket jeg to sett underklær til Johan, to uker på hvert sett! Når jeg tenker på det nå, undres jeg på at jeg kunde klare det. Men Johan hadde bare tynnslitt makko, og når han skulle ro på sjøen vintersdag, frøs han jammerlig. Disse underklærne jeg laget var sterke, varme å myke å ha på, jeg spant garnet av lammeull. Johan var mye borte på veiarbeide både under krigen og etter, så det ble min lodd å stelle jorda, og grave stein ut av potetåkeren.
Så i 1954 fikk vi opp det uthuset vi har nå. Men det er ikke nå arkitekthus akurat, det vi hadde først var mye mindre, men der hadde vi både sauer, gris og høns. Under krigen hadde vi kaniner også. Jeg hadde mange katter, det hjalp for museplagen. I 1954 fikk vi elektrisk lys og kjøkkenet ble utvidet med 1 1/2 meter, det var i 1956. Det var Olaf Moen som var byggmester. Vi fikk ny pen gang med trapp opp på loftet, der ble det ett pent soverom, og gang. Komfyren ble satt ned i uthuset, vi fikk elektrisk komfyr og en tillhenger (vedovn). Oppvaskbenk og varmvannstank fikk jeg i 1960.
Vann ble innlagt av Hermann i 1952, så slapp jeg bære vann, som jeg hadde gjort i over 20 år. Hermann giftet seg i 1951, og bodde hjemme i de første årene . Han ordnet stueloftet til hybel, og kammersloftet til kjøkken! Det var da så vidt vi hadde tak over haue som dem sier. Vi hadde lov til å ta torv og rot til brensel, og det gav oss mye arbeide, men også god varme om vinteren. Men krigsårene var så kalde med 20 minusgrader til daglig, snø og nordaustvinn, da tok det fælt mellom gisne viduer og vegger. Jeg husker vinteren 1941-42. Oddvar var bare 4 måneder. Jeg fyrte i ovnen men graniummene mine frøs på borde i stuen. Vannbøtta bottenfrøs. Jeg hadde satt inn feltseng inde i stua, men barnet var nok ikke riktig bra, jeg måtte bytte på han, og da fikk jeg se en rød flekk på låret hans, jeg hadde lagt på han for varme bleier før om kvelden. Det ble ikke nå søvn den natta. Johan var inde ved Namsos på vegarbeide. Dette hendte under krigen, det første krigsåret.
Alt i alt har vi byttet murpipe tre ganger, så nå vil ikke jeg være med på å bytte mur flere ganger. Det får greie seg som det er. Vi skulle fått byttet ny tilhenger i kjøkkenet, men når ingen bor der, bare noen uker hver sommer.
Hermann la an en fin hage, han tok myrjord i løypestreng ned fra haugene opp for huset. Han var til sjøs utenriks og ble imponert over de enestående fine hagene i utlandet. Han sparte seg ikke men arbeidet sent og tidlig, og bygget hage på snaue bergrabene. Jeg har kjøpt mange pene graner, piletrær, roser og prydbusker, men nå er nok haven i forfall! Frukttrærne blir ødelagt, eller alt blir for gammelt, det er underlagt forgjengelighetens lov som alt annet her på jorden, også vi som strevet oppe i Norkapp og som holder av stedet, vi er under samme lov. Men kanskje mine etterkommere kan komme en gang for året og passe på så huset kan stå enda i noen år. Det er nå lagt eternittplater på taket, og det skulde holde.
I 1967 hadde jeg den siste reparasjonen på stua. Veggen mellom kammerset og stua ble revet ut, nytt gulv og pene granpaneler rundt, og en god koks + vedovn. Det var Birger Brustol og Arne Jørgensen som utførte det arbeidet. Nye dobbelte vinduer i den store pene stua, nye vinduer på loft og kjøkken hadde vi fått før og nye dører over alt. Nå ergrer jeg meg over at jeg ikke kostet nytt loftgulv over stua, det er bare det som ikke er skiftet ut. Men nå får det bare bero til etterslekta.
Når jeg nå etter 50 år ser tilbake på slitet og kavet, er det ett under at jeg har holdt ut. Jeg må være sterk likevel, selv om helsa har vært så som så. De første år av mitt ekteskap var jeg da bra frisk. Det var mange som var sterkere enn jeg som bukket under. Jeg får si med sangeren: Hitinntil Herren har hjulpet så vell, inntil i dag til i dag!
Skrevet anden juledag 1979.
Det passer kanskje å begynne min barndomshistorie med dette bildet som viser meg mellom mine foreldre Johan og Borghild, med mine brødre i bakgrunnen. Fra venstre Helge, Hermann og Sverre. Bildet er fra 1946.
Min fødsel kan jeg selvsagt ikke huske noe av, men etter hva jeg er blitt fortalt var jeg svært liten og svak, den dagen i september 1941, da jeg kom til verden i kammerset i Norkappstua. Ja faktisk så jeg så elendig ut at det ble bestemt at jeg måtte døpes så snart som mulig. Til kirka var det ikke snakk om å dra i høststormene, så bestefar (Bernhart) ble tilkalt for å foreta den hellige handling. Han forlangte ved ankomst at vitnet, (det var skolelærer Iløkken) som var en offentlig person, skulle gjøre det, men Iløkken mente at bestefar var en mere troende religiøs person, så defor ble det som bestemt.
Det var jo krig i landet, besatt som vi var av tyske styrker. Det var vel ikke så mange tyske soldater på Kongensvoll, annet enn en vaktbåt som var stasjonert der. Det eneste minnet jeg har fra krigen er et ansikt under en mørk hjelm som tittet inn gjennom kjøkkenvinduet en mørk kveld. Forklaringen jeg har fått på det var at disse vaktsoldatene ofte var på døren for å få byttet til seg egg, vi hadde jo høner.
Etter hvert som jeg vokste opp og så smått begynte å utvide min horisont i forhold til Norkappstua, fant jeg ut at det var andre i min alder i umiddelbar nærhet. Nede i bakken bodde ei jente som het Jorun, hun var et halvt år yngre enn meg, men vi hang sammen titt og ofte. Vi hadde for vane at når vi skulle oppover til Norkappstua gikk vi gjerne etter bekken oppover, særlig hvis det var mye vann i den.
På Kongensvoll gård bodde det en annen jente som het Ingrid, hun var ca ett år yngre enn meg, men siden hun ble god venninde av Jorun ble det ett fint trekløver av oss. Jorun hadde en leikestue og der var vi veldig ofte. Leiken dreide seg ofte om voksenverdenen, med mor, far og barn. En kveld jeg kom hjem klagde jeg på at jeg hadde en voldsom svie i baken. Mamma måtte da se etter og fikk nærmest sjokk da hun oppdaget at baken var ildrød, langt utover skinkene. Etter nærmere forhør fikk hun greie på at vi hadde lekt mor og barn, jeg var barnet og Ingrid og Jorun hadde "stelt" meg for kvelden. De hadde pudret baken min med noe pudder de hadde, som viste seg å være et meget sterkt vaskepulver, krisepuver som det ble kalt.
Etter hvert som jeg ble større ble horisontene videre og jeg fikk nye venner. Det kom en ny lærerfamilie på skolen og de hadde en sønn som var på min alder. Han het Bjørn. Litt lengre unna bodde Arve, han var 11/2 år yngre enn meg, men vi var mye sammen.
Etter hvert ble jeg kjent med resten av bygda, og den tiden var det en del barn rundt min alder på Kongensvoll.
Jeg vet ikke vilket årstall dette er, men jeg skulle anta at det er rundt 49 eller 50, ivertfall ser det ut som det er 17. mai. Forran sitter Arve, bak ham står Torbjørn, med Ingrid bak seg. Ved siden av henne står Jorun og holder bror sin i hånden. Så kommer Odd, og meg i stripete genser, med Lillian, Odds søster i hånden. De tre bak tror jeg er Oddmund, Egil og min bror Sverre?
Når krigen tok slutt i 45 fikk mamma brevkontakt med tante Signe i Amerika igjen, og med julebåten fra Amerika, kom det hvert år en stor pakke med klær og utstyr, hermetikk og juleknask av mange slag. Det var smått med både penger og ting å kjøpe for dem en god stund etter at krigen var slutt. Derfor var det med stor forventning vi så frem til disse julepakkene fra tante, bare den fremmede lukten jeg kjente, når pakkene ble åpnet, var en opplevelse jeg enda husker. Det luktet Amerika!
Jeg kan ikke huske vi led noen nød på noen måte, vi hadde både sauer og høner, og under krigen hadde vi gris også, og så hadde vi rik tilgang på fisk. Den siste grisen vi hadde, var min store venn. Når jula nærmet seg skulle jo den slaktes og det uten at jeg skulle vite det. Hermann skulle hjelpe pappa med avlivningen nede i uthuset, og så skulle de frakte den på en stor kjelke ned til gården hvor det var bryggerhus. Hermann fant ut at han måtte gjøre noe for å unngå at jeg skjønte at grisen var død, i tilfelle jeg skulle se ut når de dro avgårde med den. I stedet for at den lå på kjelken fikk han, ved hjelp av noe tau, plassert den slik at den satt på kjelken som en annen hund. Uheldigvis så jeg dem da de dro avgårde med den og jeg var vel blitt gammel nok til at jeg forstod hva som var skjedd. Jeg ble svært fortvilet, gråt og bar meg mens jeg ropte: Grisen min! Grisen min! Juleribba smakte ikke som før den jula!
På øversia av huset hadde vi en jordlapp hvor vi dyrket poteter og grønnsaker. Der var det også et jorde hvor vi fikk høy til vinterforing av sauene. Om sommeren var sauene i fjellet.
Dette bildet er fra de seneste årene det ble holdt sau i Norkapp. Normalt hadde vi bare to til tre voksne sauer på vinterforing, mere var det ikke plass til, eller for til om vinteren. Men disse fikk jo lam, og da kunne det hende vi hadde både 8 og ti sauer å sende til fjells om sommeren. Da dette bildet ble tatt hadde vi bare denne ene sauen som hadde to lam den våren. Her er det nok like før de skal til fjells.