Tilbake

 

Så vidt jeg husker var jeg var svært avhengig av mamma gjennom hele oppveksten. Jeg følte meg ikke trygg når ikke hun var i nærheten. Samtidig var mamma veldig utrygg når noen av oss var utenfor hennes synsvidde. Var noen av oss, pappa eller brødrene mine på sjøen for å fiske, og klokken begynte å bli over tiden da de burde være hjemme, gikk hun bort på haugene hvor hun hadde oversikt over vågen for å se etter oss. Ble det enda seinere gikk hun ofte ned til naustet og venta der.

Dette bildet ble tatt av Hermann etter en sein fisketur en sommer. Her står mamma og jeg i båtstøa og venter. Jeg var enda ikke så stor at jeg fikk lov å dra alene på sjøen, men jeg var ofte med pappa eller brødrene mine fra jeg var ganske liten. Jeg husker en sommer det var så mye makrell og småsei, jeg var med Sverre å rodde med trøan (en lang bambustang med snøre krok og beite) vi hadde to slike stenger, en på hver side, Sverre rodde og jeg passet stengene. Det beit villig vekk, da var det for meg å reise stanga slik at fisken kom seilende over båtripa, så var det å ta fisken av kroken, hive fisken i bakskotten og kroken over bord og legge ned stanga igjen. Så var det opp med den andre stanga og samme prosedyre. Til slutt gikk det i surr, jeg heiv fisken over bord og kroken i bakskotten! Da ble det latter og komentarer på Sverre ved årene.

Det holdt på å gå riktig ille med meg ved ett par tilfeller i førskolealderen. Den ene gangen skulle jeg sitte på sykkelen til en ungdom fra bygda, jeg var så liten at han plasserte meg på styret (Det var ofte vanlig den gangen). Borte i veien møtte vi Frk Dahl som drev butikken den gangen. Hun kunne ikke bestemme seg for hvor hun skulle gå, dette resulterte i at vi kjørte i grøfta og jeg fløy av styret og på hodet i bergveggen. Jeg lå hvist bevistløs i ett døgn, Hurtig legehjelp fantes ikke.

En annen gang gikk jeg med en treleikepipe i munnen da jeg falt og punkterte bakre del av ganen. Det gikk bra det også. Arret har jeg enda.

Etter hvert ble jeg såpass gammel at jeg begynte på skolen, den første tiden trivdes jeg ikke noe særlig, men etter hvert gikk det bedre. Skolen var todelt, småskolen fra 1. til 3. og storskolen fra 4. til 7. Siden vi hadde bare en lærer gikk klassene på skolen annenhver uke. Det var ikke ofte det var avvik fra klasseromsundervisning, men på våren hendte det at vi hadde naturfag ute i det fri, men det var først i storskolen. Jeg husker en vårdag vi satt på trappa i finværet og hadde sangtime og lærerinna var i stort vårhumør. Oppe i bakken i Norkapp holdt pappa på å tømme utedoen, innholdet trilla han i trillbår opp på jordet og spredde det der som gjødning. Det lukta fælt synte vi, men lærerinna var av en annen mening og sa: Kjenn på den herlige vårlufta barn! Og så sang vi Alle fugler små de er!

Vi hadde stor skolegård med plass til å spille ball i friminuttene. I gymnastikktimene var det mest såkalt linjegymnastikk, noe man kunne gjøre ved siden av pulten når det var dårlig vær. Men om vintern fikk vi både gå på skøyter og ski i gymnastikktimene og noen ganger ble hele økter avsatt til gymnastikk av slik art for å utnytte været. En vinter dro hele storskoleklassen på skitur med overnatting i hytter innerst i Storvatnet i Moltua. Vi ble skyssa over fjorden, å så gikk vi på ski innover vannene som var frosset til. Det var en lang tur som tok noen timer. Neste dag gikk turen vidre sørover i fjellet til vi så ned i Åstfjoren før vi snudde. Den siste dagen gikk vi ned til Moltua skole, hvor det ble arangert skirenn i konkuranse med elevene der. Jeg glemmer aldri de få kilometrene vi konkurerte i, jeg var nærmest utslitt etter de to dagene vi hadde bak oss i fjellet.

Vi var også på historisk tur til Austerått og Reinsklosteret, da ble det tatt noen bilder.

Her er klassen samlet foran porten til Austeråttborgen,

og her sitter vi i ruinene etter Reinsklosteret. På denne turen var det reisendebåten Snorre eller Happy som fraktet oss. Vi rakk begge stedene på en dag, så vi må ha startet tidlig.

Fisking var min store hobby og etter hvert fikk jeg dra utpå alene i den minste færingen, dog ikke lenger enn at mamma kunne se meg fra haugan! Men jeg fikk snart en fiskerkamerat, Ove Tyskø het han og bodde på Tyskøya lengre inne i fjorden. Vi var mye sammen om sommrene i 10 - 11 årsalderen, men desverre fikk han en nyresykdom og døde 12 år gammel.

En gang jeg var sammen med Oddmund og fisket bergylte under ytterkaia, ramla han i sjøen og han kunne ikke svømme. Redningsvest var ett ukjent begrep i den tiden. Jeg kunne ikke annet enn skrike på hjelp, mens Oddmund kavet og gikk under. Han fikk tak i en stump av et gammelt fiskesnøre som hang fast i kaia og det holdt han tak i til det kom en voksen og halte ham opp. Det gikk bra, men det var på nære nippen.

 

Her er et bilde av meg i 10 - 12 års alderen mellom mamma og Hermanns svigerinne.

Jeg likte godt å leke med båter og jeg var så heldig at jeg hadde min egen dam bortom huset. Dammen fikk navnet "seggeldammen hass Litjoddvar. (Eldste sønn til lærerinna var eldre enn meg og het også Oddvar.) Leke med båter var populært blant de fleste guttene i bygda og oppe i Isdammen var det derfor mange båter og flere kaianlegg som ble bygget i den tiden. Det ble dannet en gutteklubb som fikk navnet "Ørnen" og vi bygget klubbhytte hvor vi hadde våre møter og samlinger. Det var medlemskontigent og vi drev med loddsalg, slik at vi etter hvert fikk kjøpt oss en ordentig fotball.

Jeg skal innrømme at vi var ikke bare englebarn i den klubben, vi fant på morsomheter som gikk ut over andre både voksne og barn, men sammenlignet med i dag var det mest uskyldigheter. Jeg husker en gang vi skulle gjøre rakkerskap med folk fra Fenes som kom for å hente post om kvelden. På veien fra Innerkaia, hvor båten deres pleide legge til og opp til postkontoret på gården, var det en alle` bestående av store trær. Når det var ventendes at de skulle komme, bandt vi et tau tvers over veien i snublehøyde. Det var en mørk høstkveld og nesten umulig å se tauet, men det var en ting vi hadde glemt, gamle Halvorsen, telefonbestyrer og far til husfruen på gården. Han var ikke passert enda på sin faste aftenrunde til gården. Det var bare å vente på uværet, og det kom. Halvorsen snubla skikkelig i tauet og falt så lang han var. Så fikk vi høre en leksjon bannskap som vi snaut hadde hørt før, og så gikk han hjem. Vi ante at den historia ikke var slutt enda, vi visste hvilken makt han hadde. Når vi kom hjem om kvelden, hadde det vært telefon til samtlige familier med guttebarn, med beskjed om hva som hadde skjedd og at samtlige gutter hadde å stille på sentralen neste morgen.Den natta var det en fire - fem gutter i bygda som ikke sov godt.

Neste dag stilte vi som hadde vært med på spøken forran skranken på sentralen med lua i handa og tilsto vår brøde. Men gamle Halvorsen hadde humoristisk sans han og da han fikk høre hvem målet hadde vært, smilte han og sa: Det var da dumt at jeg ikke gikk turen min litt senere. En annen gang var det Berte Bjørgan som skulle skremmes. At det var henne var vel litt tilfeldig. Denne gangen var det også høstkveld, men med måneskinn og klart vær. Folk var som vanlig møtt opp på postkontoret etter kveldens båtanløp. Øverst på Skarpnesekra ligger en jordhaug man antok var en vikinggrav eller noe slikt. Den ligger like ved veien, med Klompen, en høy ås på nordsiden og hauger på sørsiden av veien. To gutter la seg ned i en forsenkning på toppen av vikinggraven med et stort lyst seil over seg. Vi andre la oss på toppene rundt. Nede i veien kom ett menneske leiende på en sykkel opp igjennom. Da vedkommende var på høyde med grava begynte guttene på toppene rundt å ule som ulver, dermed reiste de seg opp de to under seile og begynte å gå mot veien. Vedkommende med sykkelen fikk det bråttom med å hive seg på sykkelen og tråkket i vei nedover bakkene på Skarpneset. Det ble oppstyr da også men ingen represalier. Om det var fordi det var Berte Bjørgan som ble skremt i stedet for noen andre, det fikk jag aldri greie på.

I 10 årsalderen fikk jeg sykkel. Det var en brukt voksensykkel som var kjøpt på Nypan auksjonsforetning. Jeg lærte fort å sykle under stanga og jeg likte å sykle turer og etter hvert som vi hadde fått ordentlig vei til Vingvågen, kunne vi sykle ganske langt.

Dette bildet tok min kusine Marie Solem som var på norgesbesøk i (1954?) På vår sykkeltur var vi her kommet til Bystingsmoen og Merry, buhunden vår var med. Når Marie var hos oss måtte vi selvfølgelig også besøke bestefar i Einvika og da ble det selvsagt tatt bilder.

Tiden gikk og konfirmanttiden nærmet seg. Opplæringen foregikk på Ørlandet og det var barn fra mange skolekretser som var samlet der de tre ukene det pågikk. Vi var rundt 90 unger det året jeg gikk for presten. Jeg bodde hos onkek Selmer på Beian og brukte sykkel til og fra kirka på Brekstad. Med så mange unger var det liten sjangse for å bli hørt i hjemmeleksa, så lesinga ble det vel mindre med. Men en dag ble jeg ropt opp av presten, han ville høre salmeverset vi hadde i hjemmelekse. Jeg kunne ikke gjengi det på stående fot, men en kamerat på benken forran meg var snartenkt nok til å åpne salmeboka si på dette verset, slik at jeg kunne les det rett av. Presten ble fornøyd og jeg kan det salmeverset utenat den dag i dag, fordi jeg leste det denne ene gangen i kirken.

Så var tiden kommet for en bytur, konfirmanten skulle ha nye klær. Det ble en sporty tweed dress ved siden av den mørke findressen til konfirmasjonen. Her er vi avfotografert på torvet etter at handelen er gjordt.

 

Så kom den store dagen da jeg trådde inn i de voksnes rekker. Her står jeg med dokumentene som skulle bevitne det.

Her er konfirmanten avbildet sammen med storebror.

 

Etterpå var det selskap i Norkappstua med gjester alt like til fra Wayoming! Onkel Einar med frue var på Norgesbesøk. Sverre bød på en sigarett etter middagen, med den begrunnelsen at nå trengte jeg ikke smugrøyke lengre, jeg var jo voksen!

Ut på sommeren ble jeg med Hermanns kone Hilda til Leksvika (hennes hjemsted) på sommerferie. Derfra reiste jeg til Uthaug og mønstret på Miss Neptun som kokk, bare 14 år gammel. (Ref min marinehistorie)

SLUTT

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tilbake