Tilbake

 

Færder Fyr

Skrevet av fenrik Olaf Ellefsen, som foredrag under ett frivillig kurs på Sjøkrigsskolen i 1938.

Ute i munningen av Oslofjorden ligger Færder som den ytterste forpost mot havet. Dere har naturligvis alle sammen sett Færder og kanskje en og annen av dere i forbifarten har sendt en kjærlig tanke iland til fyret, men fyrets opprinnelse og historie og hvordan livet har vært der ute frem gjennom tidene til i dag kjenner vel få av dere til.

Jeg har bodd der ute selv i 4 år og har i ledige stunder forsøkt å skaffe meg litt viden om fyret, og det var da de resultater jeg herved er kommet frem til som jeg idag vil forsøke å redegjøre litt nærmere om.

Færder er opprinnelig navnet på den nordre øygruppe der ute, som består av 4 store øyer - FÆRDER -HOFTØYA - LANGESKJÆR - KNAPPEN. Denne øygruppen het i gammel tid Fjard, senere Fjardri, som betyr 4. Den øygruppe som fyret nå ligger på heter TRISTEIN. Navnet skyldes at øygruppa består av 3 øyer, STEINER som stikker opp av havet og ligger i en tett klynge. Hvorfor øya som fyret ligger på kalles Lillefærder nå for tiden, skyldes tradisjon fra det gamle fyrnavn da fyret lå på Storefærder. Loser og folk fra Tjøme kaller fremdeles den ytterste øygruppen TRISTEIN. Grunnen som ligger syd for øygruppen heter fremdeles Tristeinsgrunnen.

Opprinnelig tilhørte Færder gården Mo i utbygden på Tjøme. Fra 1300-tallet og utover har det vært 3 nokså store gårder på den søndre halvpart av Tjøme, hvorav Mo opptok alt det søndre. Mo har imidlertid tapt retten til Færder til Larviksgreven, Grev Gyldenløve, som var stattholder 1664-99, og dette skjedde antagelig i den første tiden det brente fyr der ute. Greven har antagelig skjønt at her kunne bli penger å tjene, og så har han slått under seg øya. Jeg vet nemlig at i 1690 så eide Larviksgreven 1/4 av skylden i Mo. Han har så formodentlig tvunget gjennom sin meget tvilsomme rett til øya, for han oppkrevde 50 riksdaler årlig for retten til å drive fyret der ute.

Færder er Norges nest eldste fyr. Det ble tent på toppen av det nuværende Storefærder i 1697. Lindesnes er eldre. Det ble tent efter privat initiativ av en Kristiansandmann, Povel Hansen, i 1652, men etter 2 års drift ble det slik klage på fyravgiftene og dårlig betjening av fyret fra hollendernes side at fyret måtte nedlegges og ble ikke tent igjen før i 1724. Færder er således det hovedfyr som har brent lengst her i landet. Det ble opprettet ifølge kongebrev fra Kristian V den 12/12 1696, hvorav Jakob Wølner fra Drammen på ansøkning ble bevilget å innrette og drive fyret der ute. I bevilgningen fikk han pålegg om at fyret skulle brenne fra solnedgang til soloppgang i tiden 10.august - 10.mars. Han ble pålagt selv å skaffe seg grunneiernes tillatelse til å bygge fyr på Færder. Denne Wøler var en stor forretningsmann. Han hadde hørt loser og skippere klage over vanskeligheten med å finne inn i fjorden her i de mørke netter, og så tenkte han vel som så, at her kan jeg gjøre en samaritangjerning og forretning samtidig, Han fikk så ved det nevnte kongebrev evigvarende rett for seg og sine arvinger til å drive fyret, samt til å oppkreve en avgift på 2 skilling pr. lest pr. reis av norske og danske fartøyer som seilte på Kristiania (1 lest 18 tønner kull . 12 tønner korn). Senere i 1717 ble retten utvidet til også og gjelde utenlandske fartøyer. Wølner fikk så i 1696 tillatelse av grev Gyldenløve til å bygge fyr på Færder mot avgift av 50 riksdaler pr. år som før nevnt.

I 1718 kom fyrprivilegiet rimeligvis ved arv over på to hender, nemlig til Johan NEVE, København og Lars MOSS på Bragernes. Det ble da bestemt at retten ikke skulle deles mere opp.

Wølner tente fyret første gang høsten 1697. Det var nok ikke så flotte sakene til å begynne med. Det ble oppført et lite skrøpelig hus til fyrvokteren syd i Hovik og en bod til å ha kull i. Denne var såpass stor at den rommet 700 tønner kull. Så ble det satt opp en jerngryte i fri luft på øyas høyeste topp, som ligger ca. 50 meter over havet. I denne gryten, som nærmest var på størrelse og utseende som en alminnelig kullkurv og var sammensatt av et ristverk av jernbånd, brant man kull. Slik brant da fyret der ute i 100 år, og mange tragedier hendte nok der ute i den tiden.

 

Eierne måtte selv sørge for kull, men tollerne fikk av staten pålegg om å oppkreve avgiftene for dem. Eierne fant det senere mest praktisk å bortforpakte fyrdriften for en viss årlig avgift. Det var nok ikke småtterier som kom inn av fartøyenes avgifter, for 1798, da fyret ble innløst av staten, ble det taksert til 14000 riksdaler, og det var mange penger i den tiden. Nå var dette selvfølgelig ikke noe avskrekkende beløp allikevel. Jeg kan bare nevne at en lignende fyrrett på den engelske kyst i 1855 ble innløst av den engelske stat for 450 000 pund sterling (8 200 000 norske kroner.

Det medgikk gjennomsnittelig 550 tønner kull pr. år til fyret. Den første fyrpasser der ute het Anders Monsen. Han hadde en årslønn på 160-180 riksdaler. Dessuten fikk han 3 tønner malt pr. år for å skaffe tenningsved til fyret. Foruten dette fikk han rett til å ha sauer og kuer på øya, så etter datidens forhold var det nogenlunde bra levelig stilling. Fisk og fugl var det nok av i den tiden, så det var ingen vanskelighet med å skaffe fersk mat, og forøvrig fikk fyrvokteren lov å drive som los, når det kunne skje uten skade for fyrtjenesten. I 1745 omkom Monsen. Han seilte seg bort på en tur til Hvasser med en liten seilbåt. Så satt da hustruen igjen i sorg der ute med 2 sønner i konfirmasjonsalderen. Men "kvinner selv stod opp og strede som de vare menn", sier vår store dikter. Fru Monsen påtok seg nemlig sammen med sine 2 sønner å passe fyret. Hun slet seg gjennom der ute 1 år, og så døde hun på Færder i 1746. I 1746 ble så sønnen Mons Andersen ansatt som fyrpasser, men i 1758 gikk han og broren samme vei som faren, de seilte seg vekk.

Så ble en slektning av dem som het Ole Monsen fyrvokter, og han er den eneste fyrvokter i det 18ende århundre som ikke omkom på sjøen. Han sluttet nemlig igjen i 1766 og ble avløst av en ved navn Anders Jørgensen, som i 1785 seilte seg bort på sjøen. Under forsøk på å berge vrak, omkom han sammen med sine 2 sønner og en annen unggutt i et grunnbrott. Og denne ulykken er formodentlig det sørgeligste blad i hele Færders historie.

Regjeringen fikk svi for Kristian V ubesindige og rundhåndede bevilgning til fyrprivilegiet på Færder. Kaptein Løvenørn, som var sjef for de Forenede kongerikes losvesen, fikk mange klager over at fyret var for svakt, som rimelig var. Han bestemte derfor at de skulle bygge fyrtårn med kull på øya. Men nå satte eierne bukkebein. De ville ikke bygge noe tårn. For dem var det gamle fyret godt nok som det var, og de hadde papirer å slå i bordet på sin evigvarende rett, så man kom ingen vei med dem. Så var det da ikke annet å gjøre for staten enn å kjøpe hele stasen og overta fyret og fyrdriften selv. Det kom forhandlinger i gang, og fyret med privilegiet ble taksert til 14 000 daler. Nei takk sann, det ville de gode eierne ikke gå med på. Staten måtte punge ut med de 14 000 daler og dessuten en årlig godtgjørelse av 400 daler til den ene part, dansken Massenkrones 2 døtre, og 300 daler årlig til den annen part, familien Harboe i Trondheim. Dessuten 50 daler årlig til Larvikgreven, og dette skulle gå i arv til evige tider. Så den dag i dag (1938) sliter staten med rester av disse avgifter. Staten betaler således for tiden kr.2 240 pr. år til arvingene av denne avgiftsrett. Om overtagelsen ble det utstedt kongelig resolusjon 24. oktober 1798. Fra den dag har altså Færder vært under statsdrift.

 

NESTE SIDE