Den mann som ble overdradd det viktige verv å bygge det nye fyranlegget på Store Færder var Kristianiamannen P. KOCK. Han påtok seg arbeidet, som hadde vært utlagt på anbud for 5.500 daler, og arbeidet ble påbegynt vinteren 1798-99. Det var nokså vanskelig arbeide. Særlig var landingsforholdene der ute vanskelige. Det var nemlig ingen god havn på Store Færder, og setter det inn med sønnavindskuling, er den beste havneplass Hovik stengt.
Det ble bygget et 8-kantet tårn, 8 alen høyt og 8 alen utvendig på alle sider. Det ble luftekanaler fra alle sider i bunnen av tårnet og opp til toppen. På toppen ble det murt opp et ristverk hvor blusset skulle brenne, og så ble det satt glasskuppel rundt blusset. Foruten tårnet ble det satt opp inspektørbolig og bolig for fyrpasserne på sydvestsiden av tårnet halvveis opp til toppen. Det ble oppsatt nye kullmagasiner ved havnen i Hovik på sydvestsiden av øya. Høsten 1799 var grovarbeidet ferdig og 2. mai 1801 ble det nye fyret tent.
Fyrpasserne innberettet at fyret brant finfint, men loser og skippere var av en annen mening. De klaget til stiftsamtmannen over at fyret var så dårlig at det var jevngodt med intet, og kunne det ikke bli bedre, kunne de like godt legge ned hele fyret. Dette var naturlivis et så vektig klagemål at noe måtte gjøres, og for å få klarhet i saken, ble det satt i gang et svært rettsapparat i Sandesund 12.des.1801. 12 vitner ble avhørt, og vitneutsagnene gikk ut på at det gamle fyret brant meget bedre enn det nye. Konstruktøren og byggmester KOCK imøtegikk anklagen og skyldte på rå og dårlig ved, og ikke minst på dårlig plass. Det hendte nemlig nokså ofte at fyrpasserne, som også var loser, fikk seg noen flasker brennevin av danskeskutene, og da ble det gjerne kalas med etterfølgende slagsmål. For uvennskap er noe som har hørt fyrfolkene til fra de eldste tider av, men det skyldes de trange forholdene ute på fyrholmen, som jeg skal komme tilbake til senere. Etter et sånt kalas sovnet gjerne fyrpasseren fra hele fyret, så den så vidt glødet ut på morgensiden. Det forekommer nok desverre mange beretninger om denslags. Rettsmøte i Sandesund endte med at fyrpasserne fikk en kraftig advarsel for forholdet, men de slapp straff.
Fra 1802 ble KOCK selv ansatt som inspektør derute med 600 riksdaler i årsgasje. Han hadde kuer og sauer derute og som lastedyr anskaffet han seg en spansk burikke, som skal ha vært det ypperligste transportdyr de har sett der ute. Det har nemlig også vært prøvd med hest der ute, men burikka skal ha vært bedre.
Det gikk vel og bra et års tid, men så røk han uklar med et par fyrpassere han hadde, og til slutt utartet forholdet seg slik at KOCK ikke turde være sammen med dem lenger, og han dro til Larvik for å forhøre seg med stiftamtmannen om han kunne avskjedige dem, da det var to skumle fyrer - to svensker forresten. Men mens KOCK var i Larvik, tok svenskene avskjed selv. De stjal fra KOCK 600 daler - altså hele årslånna - og forøvrig annet løst og fast som de hadde brukt for og forsvant, antagelig gikk turen til fosterlandet. Ingen har hørt eller spurt noe mere etter dem. Da KOCK kom hjem igjen, var han ribbet både for penger og mat og uten hjelp på fyret.
I 1801og 1806 berettes det om to forferdelige stormer der ute, da gikk sjødrevet mot beboelseshusene, som lå 105 fot over havet, og flere vinduer ble knust. Både havnen, huser og båter ble sterkt ramponert, men heldigvis ble ingen mennesker skadet. KOCK sluttet i 1809, og det har vært 5 fyrvoktere der fra den tid og til i dag (1939), hvorav en enkelt, fyrvokter HYTTEN, tjenestegjorde i over 40 år, fra 1887 til 1927.
Færder brente som lukket kullfyr i ca. 50 år. Men da var kullfyrenes tid forbi i Europa. Kullfyret ble nedlagt i 1852 og nytt linseapparat ble oppsatt Dette fikk en lysstyrke på 6 000 n.l. og var 100 ganger sterkere enn kullfyren. Nå var man imidlertid oppmerksom på at fyret var feil plassert. Det hendte flere ganger at fartøyer i disig vær seilte på den utenpåliggende øygruppe Tristein, før de fikk øye på fyren på Færder, og fartøy og menneskeliv gikk ofte tapt. Det ble derfor bestemt å bygge fyren på Tristein. Det ble oppsatt et 34,5m støpejernstårn. Levert av Bærum verk. Nederst hviler tårnet på et 1m høyt granitt fundament, som er boltet til fjellet. Regnes dette og fyret med, er det 41m høyt. Innvendig er det forsynt med 1m fot tykk mur og inndelt i 10 etasjer med betong eller tregulv. Nedentil er omkretsen av tårnet ca. 30m og øverst 13m, og 173 trappetrinn fører opp til lykten. Det på Store Færder stående linseapparat ble så montert i tårnet og ble tent 1857. Fra nå av ble Tristein kalt Lille Færder. Fyrbetjeningen måtte imidlertid bo på Store Færder til 1868, da man til å begynne med fryktet at sjøen kunne ødelegge beboelseshusene på Lille Færder. Fyrbetjeningen måtte i den tiden ro eller seile frem og tilbake til fyret å ta sine vakter. Dette var naturlevis både slitsomt og tungvint. I stormfullt vær, særlig om høsten, kunne det ofte gå en 8 dagers tid uten at det var mulig å få løst av den stakkaren som satt ensom på vakt der ute, og ordningen var i det hele tatt forkastelig. De som satt der så også at det var ikke den fare man hadde antatt for å plassere beboelseshus der, og endelig ble skrittet tatt, man bygget fyrbetjentboliger på Lille Færder. Store Færder ble helt forlatt og husene der på øya revet. Bare grunnmurene står nå igjen og minner om svunnende tiders liv der ute. I 1924 ble det satt opp en fyrlykt på nordpynten av øya, så atter blinker lys der ute, men ellers er det øde, vilt og forlatt. Hvis noen av dere ikke har vært der og dere noengang får anledning til det, burde dere ta en tur iland på øya, den er vel vært et besøk. Naturen er vill og mangeartet, og særlig er et lite fjellvann med en mengde måkereir og yrende liv av måker og unger i klekketiden et besøk verdt.
På det nye fyret ble det i 1885 opprettet en semaforstasjon og i 1890 fikk de telegraf og telefonforbindelse der ute. Det ble utlagt en ca. 7 000m lang telegrafkabel fra Sandøsund og dit ut. Det forekom ofte brudd på kabelen. Særlig var trålere og fiskere flinke til å arrangere kabelbrudd. Så måtte man da måle ut hvor feilen lå, og telegrafverkets kabelbåt måtte dregge opp kabelen omtrent hvor de hviste brudde lå og reparere den, Da jeg tjenestegjorde der ute, gikk fobindelsen helt i stå, og i 1930 fikk vi utlagt ny kabel, en historie på ca. 30 000kr. I 1899 ble den gamle lykten byttet med et 5 vekers nytt linseapparat, hvorved lystyrken ble forhøyet til 200000 normallys. De 5 vekene i parafinlampen som er rundbrenner, ligger konsentrisk utenom hverandre. Linseapparatet er et komplisert system av linser og prismer. Det er av fransk fabrikat, hele apparatet veier ca. 1 tonn. Det flyter i kvikksølv, hvor ved friksjonen er opphevet til det minst mulige. Det drives rundt av et urverk med lodd som drivkraft og må trekkes hver time. 6 strålebunter delt i 2 grupper på 3 bunter, som hver har en lysstyrke på 200 000 n.l. vandrer rundt på himmelen og meddeler hvert øye de treffer 3 lynblink hvert 10 sek.. I den mørke årstid medgår ca. 30 liter petroleum i døgnet, som må bæres opp til lykten hver dag.
Linseapparatet før montering.
Foruten lykten har vi tåkesignalapparatet, som er et helt maskineri for seg selv. Det var inntil den forrige sommer en sirene som var plassert oppe under lykten. Den drives av komprimert luft, som leveres fra et kompressoranlegg som står i et maskinhus ved foten av tårnet. Kompressoren drives av en 14 HK 4 takts motor, det er 2 uavhengige aggregater. Luften går inn på to svære luftakkumulatorer i maskinhuset og derfra gjennom en tykk rørledning og opp til sirenen og utløses automatisk ev et urverk, som også drives av lodder. Luren gir 2 støt hvert 2net minutt. Det har vært en masse klager over tåkesignalapparatet der ute. Sommertider hørte man det ikke lengre enn 100m fra skjæret og andre tider lang vei. Dette skyldes naturlevis atmosfæriske forhold, spesielt lufttemperaturen og kan ikke rettes på med menneskelig makt. Imidlertid byttet man i sommer (1939) det gamle apparatet med en diafon som er adskillig kraftigere, og det har naturlevis hjulpet. Særlig fordi den har en grovere tone, men lengre bølgelengde en den tidligere, og lange lydbølger når som kjent lenger en korte.
Kanonen på Svenner som ble fyrt av når sikten var lik null. Til ergrelse for mange. En form for tåkelur.