I 1913 ble det anbrakt en undervannsklokke på Tristeingrunnen, som gjennom kabel ble drevet elektrisk fra fyrets maskinhus. Men så i en storstorm 2. desember 1914 forsvant den. Tjømlingene påstod at det var en tysk undervannsbåt som hadde vært oppe og stjålet den, for Tyskland manglet metall. Tjømlingene har kanskje mange rare ideer om sånt, men en måtte jo være litt enfoldig hvis en skulle tro Tyskland sendte en undervannsbåt for ulovlig å hente noen kilo metall på et så utsatt sted som Tristeingrunnen. Noe ny klokke ble ikke utlagt, og i 1928 ble apparatene nedmontert og sendt til Oslo. I 1923 ble det anbragt et radiofyr der ute som 1.januar 1927 ble nedlagt og erstattet ev en radiopeilestasjon.
På fyret bor nu ialt 6 familier, nemlig fyrvokter, 2 faste assistenter og en reserveassistent. Disse har med alt velikehold og drift av fyret og bygningene samt signalstasjonen. Enn videre tar fyrvokteren metrologiske observasjoner. Ved peilestasjonen tjenestegjør 2 spesialoffiserer fra Marinen. De har intet med fyrvesenet å gjøre, men sorterer direkte under telegrafstyret og Forsvarsdepartementet, Marinen.
Nu har det vistnok i den senere tid foregått en del ting, slik at dette forhold er blitt noe endret, men jeg kjenner for lite til saken til å kunne uttale meg om det.
Fyrbetjeningen har meget bra boliger. Hver familie har 4-5 værelser og kjøkken samt bra ytre rom, for dette betaler de 6% av sin gasje i husleie. En untagelse er reserveassistenten, som er fyrets stedbarn og har 1 værelse og kjøkken. Peilebetjeningen har det søndre huset på øya for seg selv, 3v. og kj.. Forholdene på våre fyr er nok desverre ikke så ideelle som man skulle tro. Det er tre ordner av fyret, første, annen og tredje orden. Lønningens størrelse varierer med den orden fyren er av, i det første ordens fyr har de største lønninger. En assistent på en første ordens fyr har utbetalt ca. 170kr. pr. mnd. når husleie og pensjonskasse er fratrukket. Med alderstilleggene stiger den til godt og vel 200. En fyrvokter har omkring 270kr. utbetalt. Av fyrvesenet får hver mann 50 liter petroleum pr. år til belysning, og så har de noen kroner ekstra for malerarbeide, og stort sett slik er lønnsforholdene på våre fyr, så man må si at skillingene må vendes mange ganger for å få det til å strekke til.
Det er ikke alltid så greit når man skal gå på et lite skjær året rundt, unntatt de tre ukers sommerferie man har. Folkene ser seg til slutt lei på hverandre og blir noen særlinger, kvinnene setter mennene opp mot hinannen, og så vil det lett bli uvennskap, kanskje bare for bagateller. På et fyr oppe ved Trondhjemskanten utartet det seg således en gang til regulært slagsmål, både mellom kvinner og menn, og konen til en av assistentene slo blått øye på fyrvokteren med et kosteskaft til slutt. Såvidt jeg husker måtte fyrvesenet få dem skilt, ellers hadde det vel blitt manndrap også. På Ryvingen hadde vi for ett års tid siden et liknende tilfelle som nær hadde endt med drap o.s.v. Nu i Færders historie har hvist aldri noe sånnt foregått, men knirkefritt har det ikke vært der heller.
Ferskvann skaffer man seg av regnvann derute. Riktignok er det et par brønner nedhugget i fjellet, men der er vannet saltere enn sjøen. Samtlige tak er dekket med skifferstein. Derfra går vannet ned i støpejerns takrenner, som munner ut i jernrør som leder vannet ned til store cementsisterner anbrakt under eller utenfor husene. Når det begynner å regne, lar man først vannet ledes utenfor sisternen, inntil alt saltet og skitt er bortspylt. Det er det eneste som må passes på, men ellers er det både lettvint og grei måte å skaffe seg vann på, og vannet er meget godt. Vannmangel har med det systemet aldri forekommet der ute selv i de tørreste sommere, for beholdningene var meget store. Proviant og post får man derut hver lørdag, såfremt værforholdene tillater å lande der. Det er en Hvassermann som har den tjenesten. Han har nokså stor skøyte som brukes til dette, 0g han har også plikt til å medta de av fyrets og peilestasjonens betjeninger med familie som skal til og fra holmen.
Det man mest fordrev tiden der ute med var lesing og fisking, hvis været tillot det da. Hver mann hadde sin egen båt. Det er alltid greiest på en sånn plass, for å være uavhengig av hinnannen. Så meget fisk var det ikke der ute. Det er ikke som mange tror at jo lengre ut man kommer desto mere og større fisk blir det. Nei, det var nok ikke bare å øse den opp. Man måtte ofte slite hele formiddagen for å få et måltid fisk, og kanskje ble det ikke det heller. Hummer var det derimot nokså meget av, særlig om høsten ved fredningstidens slutt fra 15.september og utover. Men så var man jo utsatt for høststormene, da gikk meget redskap tapt, mens man selv hadde nok med å klore seg fast på toppen av holmen. Ja, under storstormen 12.november 1929 var det enndog så mye sjø at den gikk over hele holmen. Aldri hadde jeg tenkt at sjøen kunne bli så voldsom her ute. Alle de tre holmene var jevnt i et eneste sjørokk. Det var bare en liten svart flekk hist og her mellom brottene, som minnet om at skjæret var på plass. Fru Johansen og min frue, som nevnte aften hadde gått på besøk til fyrvokterens familie, var nødt til å overnatte der, 40 meter fra vårt eget hus. Sjøen grodde sånn opp at det i løpet av en time var livsfarlig å gå utenfor dørene p.g.a. brottene som stadig veltet over øya. Nu vil dere vel spørre, hvordan artet nå det seg oppe i toppen av tårnet i sånt vær? Og til det vil jeg si at det var noe av det uhyggeligste man kan tenke seg. Tårnet ristet slik at det var nesten uråd å stå uten å holde seg fast. Det brølte og ulte slik, knaket og braket som det værste tordenvær. Jeg fikk det inntrykk at tårnet er for stivt, og det ville vært bedre i slikt vær om det hadde vært noe mere elastisk, men jeg er jo ingen fyrkonstruktør. Det er vel kanskje også grunner for at tårnet er så stivt som det er. Noen større skade ble imidlertid ikke forvoldt der ute den gangen, med unntagelse av liten bro som ble bortskylt, og 15 av mine hummerteiner, som lå på skjærets topp, og som det ikke engang var oppfyringsved igjen av til kaffekjelen om morgenen etter. At husene der står, i en sånn påkjenning, når sjøen slår mot både murer og vegger skyldes at de er ualminnelig solid bygget og boltet sammen fra fjellgrunn til toppen. Til byggmestere bruker fyrvesenet bare sundmøringer, og det er såvidt jeg har sett noen av verdens mest omhyggelige og trofaste byggmestere. Der forekommer intet juks, men så tar arbeidet til gjengjeld lang tid, og det hele blir naturlevis kostbart.
Det man i grunnen savnet mest der ute på skjæret var trær, blomster og grønt. Riktig nok hadde vi et par små kjøkkenhager der. Jorden til disse var fraktet i sekker fra Store Færder. Men det var ofte vanskelig å få det til å gro noe særlig. Fikk man litt sving på det en stund, kom gjerne en kuling så sjørokket stod over hagen, og da ble bladene svartbrente av saltet og meget møysommelig strev lagt øde.
