| 1945-1958 | 1959-1960 |
|
|
|
1971-1998 |
Byggested:Cammell Laird, Birkenhead, England.
Sjøsatt: 9. juni 1941
Deplasement: 1490 tonn
Dimensjoner: 280´ x 31,5´x 13
Maskineri: Parsons gearet turbiner 2 propeller 19000 AHK
Fart.: 27 knop
Besetning 198 mann
Bestykning: 4-10cm, 4-40 mm kanoner 2 squids A/U våpen
Sensorer: Asdic-Radar
HMS"Beaufort" ble overtatt fra den Britiske Marine i South Shilds den 30. september 1954. Kommandoen ble heist umiddelbart etter overtakelsen, og fartøyet ble døpt Haugesund. Etter ekvipering og prøver avgikk fartøyet Rosyth den 13. november s.å. og ankom Bergen den 15 november. Den 21. november ble jageren adoptert av Haugesund by. Fartøyet var opprinnelig utlånt til Kgl. Norske Marine for en 4 års periode, men ble solgt til Norge i juli 1956. Den ble noe ombygget og fikk bl.a. nytt mastearrangement. Fra 1956 ble jageren betegnet som fregatt. Etter utrangering i 1965 ble Haugesund solgt til Østfold skipsopphuggingskompani i Sarpsborg i 1966 og hugget opp.
Den 5. september 1964 mønstret jeg ombord i KNM"Haugesund", som lå i Oslo sammen med søsterskipet KNM"Tromsø". De var klare for utenlandstur, som eskorte for Kongeskipet. Det var litt trist å måtte reise fra min kone og lille sønn på min 23 årsdag, riktig nok hadde jeg fått en ukes ferie etter avmønstring av Draug og var selvfølgelig takknemmelig for det.
Jeg fikk 2 dager på meg til å avløse Lindahl og det gikk fint for han hadde alt klart. Den 7. september forlot vi Oslo som Kongeskipets eskorte med kurs for Amsterdam. Underveis ble diverse øvelser gjennomført og den 9. september klokken 0900 klappet vi til kai i Amsterdam.
Stor flagging ble heist og 24 manns garde stilte ved Kongeskipet, hvor alle mottagelsene foregikk. Det ble ikke mye tid til å bese byen, for neste dag kl 1100 kastet vi loss igjen og satte kursen mot Rotterdam hvor vi fortøyde kl 1900 samme dag. Her ble vi liggende til den 12. september og jeg rakk å få med meg en sightseeing til Haag og Waterloo, med minnesmerke over slaget hvor Napoleon tapte mot den Engelske hær.
Etter eskorteoppdraget av Kongeskipet gikk vi til Haakonsvern hvor vi ankom den 13.september.
Den 1. oktober var min 6 års vervingkontrakt med Sjømilitære korps utløpt og jeg hadde fått fast ansettelse i Marinen som Kvartermester II klasse.
Med orlogsstasjonen som base til midten av oktober, gjennomførte vi en såkalt work up sammen med "Tromsø". Etter bestått generalmønstring, satte vi kursen nordover den 18. oktober, sammen med "Tromsø". Sammen dannet vi 1. fregattdivisjon. Den 20. oktober fortøyde vi i Bodø. Da"Tromsø" skulle legge til på utsiden av "Haugesund"fikk vi ett skikkelig "smellkyss" som var så kraftig at vi fikk skader både for og akter, samt at to vetiler ble slått løs. Skadene var ikke verre enn at vi kunne fortsette med vårt oppdrag. Neste dag fikk hver av fartøyene 50 hærsoldater i fullt kamputstyr ombord, som passasjerer til Harstad. Seilasen over Vestfjorden ble særdeles slitsom for mange av soldatene for stiv kuling i dette området er ikke for landkrabber.
Vi ble liggende i Harstad i helgen og på lørdagskvelden den 21. oktober ble jeg kalt opp over intercomanleget med beskjed om å møte for vaktsjefen. Jeg lurte fælt på hva det var for noe han ville meg da jeg møtte ham i offisersmessen. Jeg husker ikke hva han sa, jeg tror ikke det var så mye, da han ga meg en signalblakett som var kommet til fartøyet. Der sto det at far var død samme dag og at begravelse ville finne sted uken etter. Dette var jo litt av ett sjokk, men det hjalp mye når vaktsjefen begynte å prate om det rent praktiske med reisen og slikt og at jeg ville få rekvisisjon på flybillett fra Bardufoss neste dag og at jeg kunne møte ombord i fartøyet igjen etter begravelsen, etter nærmere avtale.
Det er vondt å miste noen man er glad i og jo nærmere slekt det er jo verre er det. Men som årene har gått har man på en måte vent seg til at døden er en del av livet og noe man må leve med, likevel er det vondt når det skjer. Jeg skal ikke komme nærmere inn på dette her da det er en annen historie.
Etter begravelsen tok jeg kontakt med fartøyet pr telefon for å få vite hvor jeg skulle møte. Jeg fikk da beskjed om å møte i Sørreisa den 2.november, hvorpå jeg fikk plass på fly til Tromsø samme dag. Der ringte jeg ved en innskytelse til marinebasen hvor jeg fikk beskjed om at Sørreisa måtte jeg bare glemme da fartøyet var gått derfra tidlig om morgenen med en hæravdeling som skulle settes i land lengre nord. Deretter var fartøyet beordret ut til havs og ville ikke komme til land før om 4 dager og da i Kirkenes! Jeg ble anbefalt å reise med hurtigruta oppover neste dag. Jeg overnattet på et gjestgiveri og neste ettermiddag dro jeg vidre med hurtigruta mot Kirkenes. Reisekassa var ganske slunken og nista fra mor var nesten oppspist men til Kirkenes kom jeg i god behold dagen før Haugesunds ankomst. Et nytt pensjonatopphold ble nødvendig, men da var jeg også blakk. Den 7. november møtte jeg ombord igjen.
Fartøyet var inne i sluttfasen av en lengre øvingsperiode så dagen etter seilte vi fra Kirkenes og var på korte besøk innom flere steder så som Vardø, Honningsvåg, Alta og Hammerfest inntil vi klappet til kai i Narvik den 20. november for weekendopphold. Øvingsperioden var på det nærmeste over og vi kunne sette kursen sydover etter korte opphold i Ramsund og Bodø. Som avsluttning gjennomførte vi en bombarderingøvelse på Frohavet og besøkte Trondheim som snarest, før vi fortøyde på Haakonsvern den 30. november.
Vi ble liggende ved HOS i hele desember hvor vi drev med enkeltskipsøvelser og skipsarbeider frem til jul. Juleferien ble avviklet ved at besettningen som var inndelt i kongens og dronningens kvarter, delte fridagene. Hadde kongens kvarter fri i julehelga, fikk dronningens kvarter nyttårshelga. Jeg mener å huske at jeg hadde fri juledagene og feiret jul hjemme i Horten hos min kone og eldste sønn som da var ett halvt år gammel.
Den 6 januar 1965 seilte vi nordover igjen for en ny 3 måneders beredskapsperiode i Nordnorge. På veien var vi innom Ålesund (Sjefen var derfra?) og Trondheim før vi ankom Ramsund den 10. Den 11. seilte vi videre til Tromsø og den 13. startet vi med skyting mot slepemål nord av Senja og øvelser mot MTB angrep. Vi fortsatte med samøvelser med andre fartøyer videre nordover inntil vi endte opp med weekend i Vadsø 23. januar. Så ble kursen satt sørover igjen hvor vi drev med øvelser i Harstad, Ramsund og Bodøområdet inntil vi endte opp i Mo i Rana 11. februar, hvor vi deltok i Eskadremesterskapet i vinteridrett. Jeg husker jeg deltok i langrenn med innlagt pistolskyting. Utstyret var militære ski (natoplank), batleuniform med skyggelue, marsjstøvler med enklets og kryssbandolær med colt pistol kaliber 45. Med null trening på forhånd ble vel ikke resultatet noe å skryte av skulle jeg tro. Hvor jeg havnet poengmessig aner jeg ikke.
Den 15. februar var den opplevelsen over og vi satte kursen nordover igjen for nye patruljer og øvelser i områdene Harstad, Hammerfest, Kirkenes og sørover igjen til Harstad, Bodø og Ramsund som var vår forsyningsbase. Disse øvelsene pågikk i en måneds tid med ett mannskap som etter hvert var blitt svært godt samtrenet i å takle fartøyets våpensystemer, slik at vi var klare til aksjon på meget kort tid. Siden "Huntfregattene" Haugesund og Tromsø var de siste i sitt slag i verden med sine etterkrigs våpensystemer, med store mengder amunisjonsreserver, hadde vi stor frihet i bruk av skarpe våpen til øvelse. Blant annet ble "Squiden" ofte brukt. Dette var en slags bombekaster mot Ubåter som besto av to trippelbatterier midtskips som kunne skyte 6 bomber forrover, 3 til hver side av fartøyet. Eksplosjonene kjentes voldsomt hvis dybdeinnstillingen var satt grundt. Det ble tatt ett bilde en gang hvor Haugesunds baug og overbygning var så vidt synlig der den kommer for full fart igjennom eksplosjonssøylene av sjø!
Den 16. mars seilte vi fra Bodø og ut i Vestfjorden for rutinepatruljering, da vi fikk ordre om redningsoppdrag ute i Norskehavet. Ombord i en ishavsskute på vei hjem hadde en av besettningen blitt alvorlig syk, det var uvær i området og de var redde for at de ikke rakk frem til Tromsø i tide. Vi seilte ut Gimsøystraumen og nordover Vesterålsfjorden før vi kom oss ut i åpent hav og møtte uværet. Vi gikk med størst mulig fart, sjøen var ikke alt for grov men det var mye vind og ising. Vi peilet fangstskuta "Drott" på 71gr.20´N , 12gr.59´Ø kl ooo1 den 17. , satte båt på vannet og hentet pasienten før vi satte kursen for Tromsø. Kl 0530 fortøyde vi i Tromsø og pasienten ble sendt til sykehus. Vi hadde fått mye juling under veis, men at det gikk bra med pasienten var godt plaster på såret.
I begynnelsen av april var vi i Tromsø på nytt, denne gangen fikk vi spørsmål fra sykehuset om blodgivere. Det var spørsmål om blodtype O og alle med den type stilte opp. Etter en test ble 4 med resus - sendt inn for tapping og blant dem var jeg den siste. Når jeg kom ut i gangen etter tappingen stod det en sykehusseng der med en eldre mann i og hans kone satt ved siden av. Kona sa til mannen: "Sjå no på de kjække marinefolkan som har vært her å tappa blo te dæ!" Hvorpå mannen repliserte: "Det va no på tide dem begynt å gjørra nåkka te gangs!" Ja ja det var jo også en takk.
En helg vi lå i Harstad ble det tatt bilde av hele besettningen på fordekket av skuta. Jeg står som nr 6 fra høyre i andre rekke.
Den 20. april forlot KNM "Haugesund" Harstad og Nord Norge, med kurs sørover, for siste gang etter sitt siste patruljeoppdrag. Vi ankom Haakonsvern den 24.april, etter en visitt i Bodø. KNM"Haugesunds" operative tjeneste var over, kun et halvt år med representasjonsoppgaver igjensto.
Vi ble liggende ved HOS til den 6. mai da vi kastet loss og satte kursen sørover til Oslo hvor vi ankom dagen etter og ble liggende der over weekenden. Verdens siste Huntfregatt hadde startet sin avskjedsrunde. Horten ble neste havn den 10. mai, før vi seilte tilbake til HOS igjen den 12.
Det nærmet seg slutten av mai og jeg gikk å ventet på nytt fra Horten hver dag, Anne-Lise skulle jo føde vårt andre barn rundt månedsskiftet. Den 2. juni hadde jeg min vanlige siesta om ettermiddagen og da drømte jeg at jeg kom hjem til Apenesbakken i Horten, hvor vi bodde og da jeg åpnet døren sto Anne-Lise der med eldste gutten vår i handa og en ny gutt på armen! Jeg våknet og fikk det travelt med å komme til telefonen på ordonanspost og få bestilt telefon til Horten for å høre om det var noe nytt. Telefonsentralen bestilte samtalen, men i det samme ringer svigerfar og forteller meg at jeg var blitt far til enda en velskapt gutt og at alt sto bra til med mor og barn. Jeg holdt neste på å si at det visste jeg, men holdt drømmen for meg selv til senere.Noen sjangse for meg til å få permisjon under slike omstendigheter i den tiden, var ikke mulig.
Den 5. juni seilte vi fra HOS til Ulsteinvik og Ålesund før vi fortsatte vår ferd nordover til Hammerfest, hvor vi ankom den 10. etter ett kort besøk i Tromsø. Den 12. juni ankom vi Kirkenes som weekendhavn. Den 15. juni besøkte vi Tromsø, den 17. Harsted, den 19. Bodø, og så var det kurs sørover til HOS igjen hvor vi ankom den 22. juni for ferieavvikling. Ved alle disse havnene var det mottagelser ombord av havnemyndigheter, militære sjefer og komunale myndigheter, for å markere avsluttningen på denne fartøytypes dager.
Den 9. august ble en stor dag for oss, vi fikk ny sjef, med høyere grad enn tidligere, nemmelig Kommandørkaptein Wivestad. Vi fikk noen dager med skipsøvelser og en smule make up før vi satte kursen for Trondheim og Eskadremesterskap den 23. Så var det tilbake til HOS igjen og klargjøring for utenlandstokt.
Vi avgikk HOS den 22.september med kurs for Antwerpen hvor vi ankom den 24. Vi startet pent med kirkeparade til sjømannskirken, noe som ble lagt merke til da vi marsjerte igjennom deler av byen og opp til kirken. Dagene frem til avgang den 27. gikk med til både mottagelser, gjenvisitter og sightseeinger, så når vi stakk til sjøss igjen føltes det godt.
Den 12. oktober var vi klar for nytt tokt, denne gangen skulle vi bak "jernteppet", til Sovjetstaten Polen og havnebyen Gedynia, hvor vi ankom den 14. oktober og fortøyde i Basin 1. Dette oppholdet skulle bli svært spennende både for meg og mange andre. Vi ble svært godt mottatt, og siden Basin 1 var en hovedkai inntil sentrum i byen var kaia mer eller mindre full av folk så lenge vi lå der. Jeg var så heldig å bli med på en offisiell mottagelse til Warsawa, en reise med fly både frem og tilbake. Der ble vi mottatt med de største æresbevisninger av høyere Polske offiserer og servert en gedigen lunch i en offisersklubb. Etterpå var det norsk kranspålegging på den ukjente soldats grav, før vi fikk en omvisning blandt byens mange krigsminner. Det ble en minnerik opplevelse.
Tilbake til Gedynia ble det flere mottagelser, vi innviterte polske koleger ombord og vi ble til gjengjeld invitert til deres messe i land til hyggelig samvær. Dagene gikk fort og den siste kvelden i land var flere av oss på en resturant i lag med flere polakker vi var blitt kjent med. Der ble jeg også kjent med ett ektepar som inviterte meg hjem under påskudd av at de hadde to små barn som også ville hilse på folk fra den andre siden av jernteppet. Det ble ett koselig besøk med diverse servering, bl.a. fikk jeg en kaffe som var søt og kald, det var slik den skulle være. Det var det siste jeg husket den kvelden. Jeg våknet neste dag, avkledd i ett stort soverum, klærne lå pent sammenlagt på en stol og ett kaminur på en komode ved døren viste 730. Jeg følte meg litt rar i hode, ullen liksom og det gikk noen sekunder før jeg fikk summet meg. Jeg våknet vel ikke ordentlig før jeg så på min egen klokke og oppdaget at den var 1030! Vår avgangstid fra Gedynia var satt til klokken 10! Jeg spratt opp og fikk på meg klærne og var på vei ut døra da husfruen dukket opp og forsøkte å roe meg med at klokken var bare så og så. Da hun skjønte at jeg stolte bare på min egen klokke, og at tidspunktet for avgang var passert, lurte hun på om ikke jeg da like godt kunne bli i polen, jeg skulle få gode betingelser. Jeg kom meg ut i fullt firsprang og siden det ikke var så langt fra havneområde så jeg tidlig at "Haugesund" fremdeles lå der. Så kjært et skue har jeg vel aldri sett!
Vel ombord 1 time og 20 minutter etter egentlig avgang viste det seg at det var ikke bare meg som var savnet, men fire til. En kom hakk i hel med meg mens 3 mann ble igjen da vi kastet loss kl 1130. Det viste seg i etterkant at samtlige hadde oplevd kald søt kaffe på forskjellige steder og situasjoner. At signetringen min som jeg hadde fått av min kone var blitt borte fikk nå heller være, jeg var glad jeg rakk ombord. Ambasaden klarte å oppspore de 3 som ble igjen og fikk sendt dem hjem etter noen dager.
Vel tilbake til HOS var det klargjøring til nytt tokt, denne gangen til Newcastle. Vi seilte fra HOS den 31. oktober og havnet i hardt vær under overfarten. Motorbåten som var surret til davidene ble skadet av en brottsjø, gangveien ble slått over bord, en synkemine ble slått ut av rekken på akterdekk, for uten mange midre skader både på dekk og under le. Heldigvis ble ingen av mannskapet skadet. Senere fikk vi vite at KNM Bergen som var på vei til Scottland lenger nord mistet to mann i samme stormen.
Etter besøket i Newcastle, som gikk rutinemessig for seg, kastet vi loss 4. november med kurs for Portsmuth, hvor vi ankom den 5. Dette besøket gikk rutinmessig, jeg hadde jo vært i Portsmuth tidligere, med KNM Haakon VII, så for meg var byen kjent. Den 8. november var også dette besøket over og vi satte kursen nordover mot hjemlige kyster. Vi var innom både Horten og Kristiansand før kursen ble satt for HOS, hvor vi ankom den 12. november. Den siste seilasen med KNM "Haugesund" ble til Haugesund for weekend opphold den 19. november. Den 1. desember gikk skuta i opplag og jeg mønstret av til jul 1965.