1945-1958

 1959-1960

 1961-1963

 1964-1966

 1967-1970

 1971-1998

Mens opplagsarbeidet ombord i KNM"Haugesund" pågikk fikk jeg ny beordring, denne gang til landtjeneste som Proviantregnskapsfører ved Marinens rekruttskole på Madla ved Stavanger. Etter en velfortjent juleferie sammen med min kone og to barn i Horten var det å pakke kofferten og reise til Stavanger på nyåret 1966. Familieleilighet ville ikke bli ledig før til sommeren, men da ville vi få ny leilighet i en 2 mannsbolig som var under oppføring. Jeg fikk derfor lugar i kvartermesterkasernen ved fremmøte 4. januar og frem til sommeren. Om høsten fikk jeg opprykk til Kvartermester I og senere det året kom Adressevisa på besøk for å lage en reportasje om Madla. At det var en trønder som hadde ansvaret for maten var vist greit å få med seg. Derfor ble dette bildet tatt.

 

Jeg tjenestegjorde på Madla frem til sommeren 1968, da kom en ny beordring til sjøtjeneste seilende, denne gangen ombord i KNM"Horten", moderskip for Ubåtflåten.

Jeg mønstret ombord i KNM "Horten" den 15. juli 1968 for å avløse Flaggkvartermester Eksund som Storekeeper, eller (Materiellregnskapsfører) på norsk, en jobb jeg kjente fra KNM Draug. Jeg hadde forøvrig vært på Storekeeperkurs ved US Naval base i Norfolk,Virginia i mellomtiden, så teorien var i orden. Ved siden av fartøyets eget materiell hadde jeg også ansvaret for et lager av reservedeler til Kobbenklasse ubåter som KNM "Horten" var moderskip for. I august seilte vi nordover, men på høyde med Trøndelagskysten fikk vi problemer med flere lager for proppellakslingene og ankret derfor opp i Namsenfjorden slik at maskinistene kunne få gjordt jobben med skraping av de lagrene som var gått varm. Etter ett par dager var vi klare til å seile videre til verkstedopphold i Harstad for å fullføre jobben. Ved ankomst Harstad berørte vi dessuten grunnen da vi klappet til kai, uten at det ble noen større skader. Det ble en del tid på verksted før vi igjen var klare. Vi oppererte en stor del av tiden frem mot jul på Finnmarkskysten, som base og depotfartøy for ubåtene, mellom deres patruljer ute i havet. Vi fungerte også som målfartøy når ubåtene hadde behov for oppøving. Når jula 68 nærmet seg seilte vi sydover igjen for å avvikle juleferie ved hovedbasen på Haakonsvern.

Vel overstått juleferie oppererte vi i Vestlandsområdet frem til midten av februar da vi klargjorde skuta for utenlandstur. Kiel var målet og den 27. februar kl 2200 forlot vi Haakonsvern. 48 minutter senere ble vi pårent i Grimstadfjorden av M/S Askita av Askøy som traff oss akterut på babord side. Vi fikk kun overvannsskader så ferden gikk vidre mot planlagt mål. Vi fortøyde i Kiel den 1. mars 1755 etter planen og ble liggende der til den 5. mars hvor vi kastet loss kl 1655. Besøket var av ren administrativ/forsyningsmessig art, siden vårt oppdrag som moderskip for de tyskbygde Kobbenklasse ubåter, var å forsyne disse med bl.a. reservedeler.

Vi var som snarest innom HOS før vi satte kursen for Nordnorge den 7. mars, og Narvik var vår første havn. Den 11. mars var hele Kysteskadren samlet der. Sjef for kysteskadren embarkerte, og stort fyrverkeri fra alle fartøyene markerte åpningen av Eskadrens vintersportskonkuranser. Denne begivenheten varte til den 17. mars, da ble kursen satt videre nordover til Finnmarkskysten og de sedvanlige rutinene med service overfor ubåtene våre. Påsken det året ble feiret i Kirkenes hvor vi fikk god kontakt med personellet ved Forsvarets fellessamband som var stasjonert der.

Den 8. april forlot vi Kirkenes med kurs for Alta hvor vi ankom den 12. april. Her ble vi liggende i fred og ro for å pusse opp skuta og trimme mannskapet i deres gjøremål, frem mot vårt neste oppdrag. Det var å seile Kronprinsparet Harald og Sonja og deres følge, fra Alta til Skibotten. Den 22. april opprant med ett strålende, men kaldt vårvær, skuta med sitt mannskap var shainet etter alle kunstens regler og hele mannskapet, samt en nervøs amatørhornblåser var stilt opp på sine angitte plasser på dekk. Klokken 0800 presis ankom kronprinsparet med sitt følge og entret den røde løperen mot gangwayen. I samme øyeblikk lød, det som skulle være en trompetfanfare etter reglementet, ut over kaien og mange av Altas bebyggere. Lyden som kom ut av den iskalde trompeten kan ikke beskrives. Hele mannskapet som var oppstilt for å ta i mot våre gjester, samt den stakkars trompeteren, ønsket seg vel langt under dekk. Ingen hadde tenkt på at munnstykket til den hersens tropeten skulle holdes varm. Gudskjelov forhindret ikke fadesen kronprinsparet i å komme ombord og vi kunne kaste loss og seile ut Altafjorden med våre selebre gjester. Seilasen til Skibotten gikk uten noen spesielle hendelser, i ett strålende vårvær, som for gjestene særlig var en fin opplevelse. En liten episode som skjedde like før ankomst Skibotten må jeg nok fortelle. Båsen ombord kom ned i messa med oppspilte øyne og kunne berette følgende historie: "Æ sto på ordonanspost da ho Sonja kom for å gå opp leidern te brua, i skjørt, for å sei adjø te sjæfen! Æ kon itj dy mæ æ MÅTT sjå opp! Å ka dokk trur guta, ho had svarte mammelukka på sæ!" Denne fortellingen fikk nok båsen høre mange ganger etterpå. Fra Skibotten gikk vi til Ramfjordnes hvor vi ble liggende noen dager, men den 30 april var vi tilbake til vår fast base i Alta, eller Bukta som havna het. Herfra fikk ubåtene suplering av forsyninger og annen service, såfremt vi ikke var ute på kysten som målfartøy eller deltok i andre øvelser. 17. mai ble feiret i Tromsø, foruten KNM Horten med to ubåter longside hadde også et par andre KNM fartøyer Tromsø som weekend havn denne helgen. (17. mai var lørdag). Jeg tillhørte vaktskvarteret denne dagen, så for meg ble det en rolig 17. mai.

Den 18. mai klokken 0210 fikk samtlige fartøyer meldingen "Quick train", som betød :Vær klar til avgang på kort varsel. MP patruljer fikk ordre om å tråle utesteder etter personell på landlov og etter hvert som fartøyene fikk sine posisjonssignaler kastet de loss og forlot Tromsø i all hast. Først klokken 1400 fikk vi, som siste fartøy vår posisjon. Det ble øyeblkkelig kastet loss og kursen satt mot beordret posisjon som var Bjørnøya. Den 20. mai kl 1145 ankret vi i Hervikbukta på Bjørnøya og ble liggende der til neste dag kl 1130 da vi lettet anker og satte kursen for Harstad.

Jeg har aldri fått greie på om dette opppstyret bare var en øvelse eller om det var en beredskapssituasjon som førte til denne hendelsen. Fra Harstad seilte vi videre til Bodø og så til Bergen hvor vi ankom den 22. mai. Der ble vi ikke lenge før vi satte kursen for Kiel og Kieleruka. Dette var en årviss møteplass for marinefartøyer fra mange Natoland og en hendelse som jeg hadde deltatt i tidligere. Ved ankomst Tirpitz molo, hvor alle fartøyer ble samlet, og hvor vi etter hvert var fortøyd, kom det en deputasjon fra det danske fartøyet med en invitasjon til oss kvartermestere. 4 kvartermestere var innvitert ombord på dansk frokost kl 1000. Jeg var blant de 4 som stilte og dette ble en frokost jeg aldri glemmer. Det var en bevertning som vel bare danskene kan servere, med all slags god mat både kalde og varme retter og selvfølgelig øl og snaps. Bespisningen varte helt til kl 1700 og da var det ingen som hadde andre planer den dagen, bortsett fra undertegnede som var satt opp som deltager på en cocktailmottagelse ved en tysk underoffisersmesse fra kl 1900 - 2100! Det var deilig å finne tilbake til gamle Horten og køya etter den opplevelsen. Min lærdom etter dette var: Spis aldri frokost med dansker dersom du har andre planer den dagen.

Etter 4 hektiske dager i Kiel satte vi kursen nordover igjen. På veien hjem besøkte vi også København hvor vi ble liggende i 3 dager. Besøket her ble ikke så hektisk som i Kiel og vi fikk bedre tid til å bese byens severdigheter. Fra København seilte vi etter ordre til Kristiansand for tollklarering. KNM Horten var første KNM fartøy som besøkte utenlandsk havn etter smuglersaken ved Haakonsvern i 1969 og skulle vel da være prøvekluten marinen trengte etter dette. Sjefen ville ha absolutt ren skute når tollerne kom ombord, så når vi klappet til kai, den 5. juni, var alt overskytende tollpliktige varer merket og pakket for kontroll. Men i Kristiansand kom det ingen toller ombord, da de ikke hadde erfaring med fortolling av marinefartøyer. I stedet kom det beskjed fra den kanten, at alle tollpliktige varer skulle sendes pr. omgående til tollboden i Bergen. Dette ble selvfølgelig iverksatt øyeblikkelig, ved siden av noen småting tollpliktige varer i en pappeske ble det rigget til et fundament på kaien og en sivil mobilkran innleid, slik at en ny dieselmotor til en av våre ubåter kunne heises på land for å sendes, sammen med pappesken, med et sivilt fraktefartøy til tollerne i Bergen, KNM Horten skulle jo ikke dit før 14 dager senere!

Den 7. juni seilte vi fra Marvika i Kristiansand til Jomfrulandskysten hvor vi gjennomførte oppøvingsprogram for en ubåt. Etter weekendopphold i Larvik seilte vi til Haakonsvern hvor vi ankom 18 juni. Her ble vi liggende for avvikling av ferie, diverse vedlikeholdsarbeide samt personellskifte med opplæringsperiode. Noen langfart ble det ikke før ut i februar 1970, da vi stakk til sjøss igjen og satte kursen mot nord til de samme oppdragene som vi var vant med fra tidligere. I denne perioden ble vi i Nordnorge frem til 4. juni da vi forlot Bodø for siste gang og satte kursen mot Haakonsvern. Denne perioden ble svært rutinepreget, men en episode er verdt å nevne som en hendelse jeg aldri glemmer.

Vi drev på med rutinemessig oppøving av en ubåt i en fjord sør for Hammerfest og denne ubåten hadde store problemer med å få det tekniske utstyret som regner ut torpedoens løpebane mot målet, til å virke korekt. Torpedoskuddene gikk i hytt og vær og det så ikke ut som det skulle bli noe ende på det. Rutinene ombord til oss var at hver gang vi gikk inn som målfartøy for en ubåt, måtte alle mann som ikke hadde noe under dekk å gjøre, oppholde seg over le til ubåten hadde skutt sine øvingstorpedoer. Det ble ikke tid til mere enn ett torpedoskudd a to torpedoer pr dag, for så skulle torpedoene fiskes, klargjøres og lastes inn i ubåten på nytt og nordpå er ikke dagene så lange vinters tid. Hvor mange dager vi holdt på med denne ubåten husker jeg ikke nå, torpedoene passerte i alle rettninger, gikk ut sin løpebane og poppet opp som røde hatter etter hvert skudd.

En dag sto jeg på dekk og hutret på styrbord side ved skorsteinen og så i den rettningen som jeg antok at ubåten skulle være da jeg oppdaget to klare striper gjennom overflaten, og like etter baugsjøen av to torpedoer med røde blåsehoder, med stor fart og kurs mot vår skuteside, blinkskudd! Siden jeg sto midt over blinken løp jeg akterover da jeg skjønte hva som holdt på å skje, Torpedoene skulle ikke komme i overflatestilling, de skulle jo passere på 12 meters dyp! Jeg så meg tilbake da det smalt og da så jeg propellene på den ene torpedoen over rekkestøttene våre før den gikk ned. Den traff antagelig horisontalt på skroget. På akterdekk traff jeg vår torpedooffiser og han skjønte nok at jeg var noe oppskaket da jeg fortalte at jeg hadde sett baugsjøen forran de røde torpedohodene. Han svarte da at jeg kunne være glad de var rød og ikke grå! (Stridstorpedoer er grå!) Det var jo sant.

Den 6. juni 1970 ankom vi Haakonsvern og etter ferieavvikling startet forberedelsene til opplag av fartøyet. Som lagerkvartermester var jeg blitt vant med at sistemann fra borde i en slik situasjon var lagerkvartermesteren og 1. maskinisten.

Den 10. august 1970 ble kommandoen strøket på gamle KNM Horten samtidig som min tjeneste til sjøss i KNM var slutt.

Fartøyet skulle fortsatt være målfartøy en tid, men nå som mål for skarpe penguinraketter.

 

 

NESTE SIDE

TILBAKE