1945-1958  1959-1960

 1961-1963

 1964-1966

 1967-1970
 1971-1998
Etter ca 5 måneder på skolebenken var resten av den sivile kokkeskolen fullført og eksamen ble avlagt med bra resultat både for meg og Kristian Lindahl. Dermed var de første 2 elevene ved Sjømilitære korps sivile kokkeskole uteksminert, og vi skulle til sjøss igjen for ett års praktisk tjeneste. Kristian fikk KNM Haakon VII igjen, noe jeg på det tidspunk missunte ham, mens jeg fikk jageren KNM Bergen, noe som skulle vise seg å bli svært spennende.

Fartøyet som var en såkalt C-klasse jager, var bygget ved Scott SB & Eng Co Ltd. Greenok Skottland og sjøsatt 6. august 1945. Hun var 2640 tonn fuldt utrustet og offisiell fart var 34 knop ved hjelp av 2 dampturbiner med en samlet hk på 40 000.

Bestykkningen var: 4 stk 4.5" kanoner, 6 stk 40 mm bofors og 2stk Oerlekon luftvernkanoner. 4 stk 21" torpedorør i batteri og et antall synkeminer.Opprinnelig bemanning var 241 mann. Hun ble overtatt av Norge 25 oktober 1946 og adoptert av Bergen by 1. desember s.å. Mot slutten av 50 årene ble hun delvis ombygget for å delta i utviklingen av det Norske antiubåtvåpenet "Terne", som besto av et rakettbatteri på 6 raketter i en utskytningsrampe på dekk, der hvor torpedobatteriet hadde stått. Under dekk var det selvfølgelig laget plass for både et rakettlager og mye elektronisk utstyr som tillhørte dette våpenet, samt forbedret sonar som var av stor betydning for "Terne". Testing av dette våpenet ble derfor fartøyets hovedoppgave i tiden som kom og det var stadig ingeniører fra både Kongsberg våpenfabrikk o.a. som var med ombord.

På overstående bilde av jageren ligger vi til kai i Key West Florida, 17.mai 1962, en begivenhetsrik ferd jeg skal komme tilbake til.

Jeg mønstret ombord i KNM Bergen som lå ved Marinens Hovedverft for kjelesjau. Det var ikke noe særlig hyggelig syn med møkk og rot over alt. Siden det var sommer og pågående dimitteringer hadde fartøyet en sterkt redusert besetning, byssebestningen var også minimal. Jeg tiltråtte som 1. kokk i mannskapsbyssa og den første jobben ble rundvask og maling av byssa som ikke så noe særlig ut. Etter hvert som skuta kom i orden og verkstedfolket ble ferdig med sin jobb, ble tilværelsen betraktelig bedre. Nye mannskaper mønstret ombord og skuta ble gjordt klar for prøvetur. Diverse tester både av maskin og annet teknisk utstyr ble foretatt med godt resultat. Siste prøven var fartsmila og den ble gjordt unna med den tillatte hastigheten som var bestemt, 34 knop! Dette begynte å bli morro, savnet av Haakon VII med sin 17- 18 knop avtok raskt. Etter disse prøvene var vi klare for oppdrag. Vi skulle delta i en NATO øvelse i Irskesjøen, sammen med den Norske ubåten "KYA" og vi gikk derfor først til Bergen for bunkring, proviantering og diverse teknisk utstyr. Mens vi lå ved en bunkerskai på Askøy fikk jeg med meg en erfaring jeg aldri glemmer. Stuerten ombord hadde ikke kokkefaglig bakgrunn og denne dagen var heller ikke dagens meny klar om morgenen. Ordren jeg fikk var: Lag kjøttkaker i brun saus med erterstuing! Siden middagen skulle være klar til kl 1200 måtte jeg protester, for ertene var langkokte og de hadde heller ikke ligget i vann. Men protest nyttet ikke da han ikke hadde fått omord ferske grønnsaker enda. Han mente det var bare å få full guff på den oljefyrte bysseovnen så skulle dette gå bra! Ordre er ordre, så jeg fyldte opp en 40 liters kjele med det antall kilo erter som skulle til samt nødvendig mengde vann. For å få nødvendig fres på dette fant jeg ut at det var kanskje lurt å ta av luka over brenneren slik at effekten ble større. (Jeg hadde sikkert vedovnen til mor i tankene). Når dette fosskokte fant jeg ut at jeg kunne gå på land med søppel, for dette kom til å ta lang tid. Gangveien var helt akterut og det var ett stykke vei til søppelkontainerne, men da jeg nærmet meg skuta igjen sto kokken i offisersbyssa og ropte at jeg måtte skynde meg for det var ikke mere vann i erterkjelen! Når jeg kom inn i byssa sto han å rørte i kjelen mens han fylte på med vann, men det ble bare mindre og mindre i kjelen! Når vannet begynte å renne ut av ovnen skjønte vi sammenhengen, det ver brent hull i kjelen! Aluminiumskjelen så ut som et krater i bunnen og ertene lå i ovnen. Det ble ingen grønnsaker til kjøttkakene den dagen!

Overfarten til Irland og Londonderry gikk uten nevneverdige begivenheter. Det var så vidt jeg husker, ingen uroligheter der borte den gangen, men det ulmet under overflaten og jeg husker det var visse bydeler vi helst ikke burde ferdes alene i. Øvingsprogrammet vårt tilsa at vi ville være til sjøss hele uka og at vi kun fikk helgene til å bese byen. I helgene var det dansetilstellninger i en stor hall i sentrum, stedet var populært og det var trygt å gå der.

Før øvelsene skulle starte kom det spørsmål ombord til oss fra ubåten "KYA"om å få låne en kokk, da kokken ombord var hjemsendt pga dødsfall i familien. Dette syntes jeg var en fin anledning til å oppleve en tjeneste jeg ellers aldri ville få anledning til, så jeg meldte meg frivillig og fikk tilslaget. Tjenestetiden ombord ble 14 dager, øvelsens varighet.

KNM"Kya" var en Xtysk ubåt, som i dag faktisk befinner seg på det Tyske Marinemuseet i Kiel, hvor den står på land til beskuelse både ut- og innvendig. Fartøyet hadde 50 manns besetning. Da jeg mønstret ombord i Londonderry ble jeg møtt av torpedokvartermesteren som også hadde ansvaret for kokken og forpleiningen ombord. Han ga meg først og fremst en kortversjon av ubåtkurset for menige, som vistnok normalt varte i tre uker.Det kurset jeg fikk varte en 1/2 time fra for til akter på skuta. Jeg skal innrømme at jeg var ikke utdannet enda den dagen jeg mønstret av. Det ble 14 dager med masse aha opplevelser og overraskelser.

Byssa ombord var en smal seksjon i forkant av diselrommet på babord side. Mot skottet i akterkant var komfyren plassert og når jeg snudd meg rundt var det en benk med oppvaskkum. På styrbord side av seksjonen var det en dør inn til fartøyets enest do. Ved siden av dodøren sto en stimkjele for koking av poteter. Til daglig kunne det være en livlig trafikk igjennom byssa av maskinfolk og elektrikkere som passert på vei til og fra maskinene, samt 50 mann i dokø!

Provianten var stuet vekk på forkjellige steder mens frysevarene lå trygt og godt i frysa under sjefens lugar. For å komme ned i den måtte sjefen høfligst anmodes om å forlate sin kontorstol som sto på luka til frysa!

Det største problemet jeg hadde som kokk var strømforsyningen til byssa når vi var neddykket og gikk på elektromotorer og vi gikk nedykket for det meste av tiden ute i øvingsområdet. Jeg kunne nesten legge handa på kokeplatene uten å brenne meg, så koketiden ble derfor vesentlig lengre enn ellers.Forøvrig var kondens ett stort problem for både besettning og ikke minst fersk proviant når vi gikk neddykket. Ferskt brød vi fikk ombord før avgang, var igjennommugnet etter tre til fire dager og personlig bekledning var klam og fuktig. Ubåtveteranene var vant med dette, mens jeg som grønnskolling på ubåt syntes dette var ille. Jeg lærte at muggent brød var godt hvis man la på nok pålegg og tørr bekledning var en guds gave når vi kom til lands!

Det er tre spesielle hendelser jeg husker svært godt.

Banjeren, eller de meniges kvarter ombord i disse ubåtene, ligger i forre seksjon som også er torpedorommet. De fleste menige lå i hengekøyer mens de vervede lå på faste benker langs skottene. Men skikken var at kokken hadde fast plass på en slik benk. Kokken ble jo vekket tidlig for å ha frokosten klar i rett tid. En morgen jeg hadde akkurat blitt purret da det smalt og jeg rullet ned på dørken. Vi var neddykket og hadde gått på grunn! Til å begynne med ble det helt stille, så dukket vaktsjefen opp i luka til banjeren medbringende lommelykt og en sint sjef i helene som utbrøt: Det er en stein i Irskesjøen og den traff du din.....! Det ble fort konstatert at det ikke var noen synlige skader og fartøyet ble tatt opp til overflaten hvor en dykker konstaterte at en sonardom under forre seksjon kun hadde fått en bulk.

En dag jeg sto og passet mine gryter hørte jeg et rabalder på do og sjø kom ut av døren, som hadde fløyet opp. Jeg stupte inn i kvartermestermessa som lå i forkant av byssa og varslet en maskinmann om hva som var hendt. Han inn på doen og fikk ordnet men diverse hendler og så var det ok igjen. Han roet meg med at dette var blant de bagateller som fra tid til annen skjedde. At "bagatellen" førte til ekstra vaskearbeide for kokken var jo ikke så farlig.Heldigvis var det lokk på kjelene!

En dag mot slutten av øvelsen var vi gått langt til havs og skulle forsøke å liste oss igjennom en forsvarslinje bestående av flere overflatefartøyer. Når vi nærmet oss det området som vi forventet å møte dem, hørte vi hverken sonarpingig eller propeller fra overflatefartøyene, noe vi til vanlig hørte svært godt selv uten lytteutstyr, hvis de var ganske nær. Etter iherdig leting fant sjefen ut at han måtte gå opp for å få radiokontakt. Når vi nærmet oss overflaten skjønte vi fort hva som var årsaken. Fartøyene hadde gått til havn fordi det var full storm på overflaten og ubåten ble også beordret til å søke havn. Sjefen valgte å seile i overflatestilling mot land noe som førte til at både båt og mannskap fikk skikkelig juling!

Når øvelsen var over gikk jeg ombord i jageren Bergen igjen, mange erfaringer rikere.

 

NESTE SIDE

Tilbake